så nydelig // isac elliot (ferdig)

Trettiåttende del

Der sto Jarl, litt sjokkert, men ikke så mye som jeg hadde trodd.

"Hei." sa han, rolig.
"Hei", sa Irene og jeg samtidig. Han kom mot oss og satte seg på senga. Hva skjer egentlig? Skal han ikke bli sint, ellerno?
"Er dere sammen?" spurte han. "Nei" svarte jeg og Irene samtidig. "Hvorfor ikke?" er han seriøs nå? "Fordi... du sa at vi ikke fikk lov." sa Irene. "Emh..." mumlet Jarl. Han begynte å smile litt. "Hva?" spurte jeg. "Jo.. dere lager ett søtt parr." han smilte. "Syntes du?" spurte jeg og Irene likt. Han nikket.
Jeg og Irene så på hverandre. "Jeg er lei meg får å ha sagt nei til dere to. Det er deres valg å bli sammen, ikke mitt. Dere er bra for hverandre. Så nå, er jeg villig til å gi min tilatelse for at dere to dater" forklarte han. Hjertet mitt begynte å dunke veldig fort. Jeg svettet i hendene mine. Hodet ble helt i surr. Ja, det var en rar følelse. Men hva skjer nå?
"Jeg kan la dere være litt i fred så dere kan snakke sammen" sa han og gikk baklengs ut døra med et blikk som lignet veldig på pedoblikk.

Jeg og Irene så på hverandre igjen. "Wow. Det kom uventet!" sa hun, overrasket. "Ja. Ting dukker opp når du minst venter det" sa jeg. Hun så på meg. Øynene hennes festet til mine.
Hodet mitt lente seg nærmere Irene sitt. Hennes øyne så på leppene mine. Hendene mine, automatisk ble dratt rundt Irene. Jeg klemte oss sammen, så ansiktene våre kom nærmere.
Så traff leppene våres. Som magneter. Som to klistremerker klistret sammen. Det var godt.
Mellom kysset, sa jeg, "Vil du bli sammen med meg?", spurte jeg og smilte. Hun kysset meg bort til øret, og hvisket et ja. Begge smilte og lo litt. Så sovnet begge lykkelige alle sine dager!