så nydelig // isac elliot (ferdig)

Tjuesjuende del

"Shit." Mumlet jeg. Jeg så på Irene. Hun bare stirret på meg. Liksom 'creepy' stirring. "Hva?" Spurte jeg. Hun kom til den virkelige verdenen. Men det hjalp ikke. Hun reiste seg opp, og gikk ut. Jeg ble sittende på senga. Alene. Hva skjedde?

~

10 min etter gikk jeg ut, jeg og. Jeg gikk for å finne ut hva som var med Irenes fjes. Hun har aldri sett på meg på den måten. Det var litt tristhet i øynene.

Men så kommer det store spørsmålet. Hvor skal jeg lete først? Spurte jeg meg selv i tankene. Hvor liker Irene å være? Å jeg vet! Stranda!

Jeg gikk bortover til stranden. Det var en nydelig dag. Mange var ute i vannet og badet. Noen var ved stupebrettene. Noen ved skliene. Plutselig fikk jeg øye på et lavt kratt (fjell) litt langt borte. Og det sitter en jente der. Kanskje det er Irene. Jeg gikk nærmere. Jepp, det er henne. Hun stirrer utover havet. Hva tenker hun på? Tenker kanskje på Jarl? Tenker kanskje hvor fint vær det er? Jeg vet ikke.

Jeg gikk bort til henne. Hun hadde ikke lagt merke til meg, enda. Jeg satt meg ned ved siden av henne. "Hei." Sa jeg.

"Hei, hvordan viste du jeg var her?" Spurte hun. "Jeg kjenner deg." Sa jeg og bumpa inn i henne. Hun virket nærvøs og satte seg litt lenger bort fra meg. Har jeg gjort noe galt? "Er det noe i veien?" Spurte jeg. "Nei." Svarte hun og så bort. "Irene? Det er noe. Jeg kjenner deg." Sa jeg og tok hånda under haka hennes, og gjorde sånn at vi fikk øyekontakt. "Jeg kan ikke si det, Isac." Hun virket sur. "Jarl vil bli bra igjen, han trenger bare litt tid. Plus det er jo ikke sånn at kysset mente noe. Vi blir jo ikke sammen." Sa jeg. "Det er ikke det." Hun så ned på fanget sitt. "Irene. Du kan snakke med meg!" Sa jeg og la hånda på skuldra hennes. "Jeg vet. Men bare ikke med dette." Stemmen hennes skalv. "Bare-" "Jeg er så forvirret!" Avbrøt hun. "Hva er du forvirra om?" Spurte jeg med en lav stemme. "Du." Hun reiste seg opp og begynte å gå. Hva mente hun med meg?