Villhestene

Del 12

I dag våknet jeg nesten før alle de andre. Det var bare Julie ig tante Nina som var oppe. Klokka var 6 om morgenen og jeg pleide å stå opp 9 om morgenen." Ser ut som om du har fått dreisen på å stå opp tidlig." Sa Julie." Jeg pleier egentlig ikke å stå opp så tidelig men jeg har sikkert blitt vant til det." Sa jeg og tok meg en brødskive." Du! Det er villhestsamling i dag. Vil du være med å se på?" Sa Julie." Ja jeg har veldig lyst. Kjører vi bil dit?" Jeg håpet på det." Jaa, ikke akkurat, vi må nemlig ri dit." Sa Julie." Men, men jeg kan jo ikke ri." Mumlet jeg." Jo da det kan du. Det er bare en kilometer dit. Du vil klare det så fint." Julie prøvde å lokke meg men jeg ville ikke etter episoden jeg hadde hatt." Jeg vil ikke. Jeg har ikke det som skal til." Jeg hadde bare ikke lyst til å ri. Det var bare å glemme det." Det er greit, men vil du i det minste sitte bak på Lilli?" Jeg kunne høre at Julie var litt skuffa." Greit." Sa jeg.

Etter en liten stund satt jeg bak Julie på Lilli." Klar Hanna?" Sa hun." Ja." Sa jeg og vi begynte å ri til den store innhegningen. Lenge før vi kom fram kunne jeg høre vrinsking og roping. Jeg syntes så synd på hestene. Jeg kjente musklene til Lilli jobbe under meg. Var hun adoptert herfra?" Er Lilli adoptert fra en av de samlingene?" Spurte jeg Julie." Nei men bestemoren hennes var det. Det er derfor Lilli har en hvit sokk på det venstre frembenet og ikke moren. Ikke faren hennes heller bare bestemoren hadde det." Mens Julie snakket kom vi fram. Det var en stor innhegning her og jeg kunne se at enda en flokk ble dyttet inn i mengden av hester." Vel da er vi framme." Julie kikket utover. Nesten alt sammen var forferdelig. Hingster slåss for ingenting. Hopper som prøver å beskytte de små føllene og de mindre hestene dom nesten ble trampet på." Det er helt forferdelig. Hvorfor gjør de det?" Jeg visste svaret men spurte allikavel." Noen mennesker har ikke hjerte på det rette stedet. De tenker bare på seg selv og ikke på andre levende vesner." Julie sukket. Akkurat da kom det en mann bort til oss." Å Bill, hyggelig å se deg." Julie snakket til mannen som tydeligvis het Bill." Hei Julie lenge siden sist." Sa Bill og smilte." Dette er Hanna søskenbarnet mitt." Sa Julie." Hei Hanna hyggelig å treffe på deg. Jeg heter Bill." Sa Bill og tok frem hånden for å hilse og jeg tok den. Selvom han knuste hånda mi smilte jeg vennelig tilbake." Så hvor mange hester har dere telt hittil?" Sa Julie." Jaa, vi har rundt 55 stykker og vi kan vare ha 50 hester i fjellet." Sa Bill å slapp heldigvis hånda mi. Den hadde allerede begynt å bli blå." OK, fint å vite." Sa Julie. Så kom det en dame til oss og fortalte Bill at hun hadde adoptert et lite hvitt hoppeføll. Bill så hvor hun pekte og hentet en lasso for å prøve å fange det lille føllet. Moren prøvde desperat å beskytte den lille. Hun skrek og bet tak i tauet. Så kom to ville hingster som løp forbi. De holdte på å tråkke på føllet moren! Men det gikk heldigvis bra. Nei nå orket jeg ikke å se på mer!