Villhestene

Del 16

Lilli var der ute!" Så flaks vi hadde der." Sa jeg det var noen busker i nærheten jeg kunne gjemme meg i sammen med Shadow, buskene lå i perfekt stilling til at jeg kunne jage hoppene bort til Markus." Og det blir bedre." Sa Markus og pekte på to hingster som slåss." De slåss om flokken av hopper og hvis den ene vinner jager den taperen bort et stykke." Fortalte han." Gå bort i den busken og lytt etter mitt signal." Sa Markus og pekte.

Jeg skrittet bort og gjemte meg med Shadow. Jeg så på hoppene og hingstene. Det var en svart og en blakk som slåss. Noe var kjent med den svarte...ja selfølgelig! Det er den hesten som utfordret meg da jeg satt oppi det treet! Jeg kjente Shadow under meg, like klar som meg. Og etter noe som virket som en evighet kom signalet jeg hadde ventet på. Det var som om Shadow skjønte det før meg, for han løp ut fra busken før jeg var klar. Blodet bruset rundt i kroppen min mens jeg galopperte. Når jeg kom kom fram hadde et stort glis klistret seg til munnen hans og i lassoen var Lilli." Du klarte det!" Sa jeg og ga Markus en klem. Han trakk seg ikke tilbake og jeg skulle ønske jeg kunne bli i de trygge armene hans for alltid." Bare hyggelig." Smilte Markus. Så ble han alvorlig." Vi må få Lilli ned fra fjellet før hingsten kommer tilbake og da blir det ikke bare hoppene som blir jaget i dag!" Sa han. Den stien vi tok ned fra fjellet var ikke bratt i det hele tatt. Jeg skjønte ikke hvorfor vi ikke kunne ta denne veien opp men Markus hadde forklart at denne veien førte rett til gården til tante og onkel. Lilli gikk i midten av meg og Markus med en grime på seg som Markus hadde tatt med seg. Han holdt leietauet og var fullt konsentrert om det han holdt på med. Jeg hadde virkelig begynt å like han og jeg var faktisk litt forelska i han og. For Markus er ikke som guttene i klassen min. De flørter som bare det men han er bare helt rolig. Jeg tror han har mange som liker han og at han oppfører seg bare helt vanlig rundt dem. Han hadde sikkert skjønt at jeg likte han litt. Lilli kastet på hodet, hun likte ikke å gå så lenge med grime og leietau. Spesielt ikke når hun måtte gå etter en annen hest." Er vi framme snart?" Klaget jeg. Sulten gnog i magen, tanken på en saftig pølse var å sikre av." Om fem minutter er vi framme." Mumlet Markus. Landskapet var veldig fint rundt her, og jeg er helt sikker på at jeg så litt av en prærieulv.

Litt senere kunne jeg se de store bygningene og det store huset til Julie og familien hennes. Lilli begynte å vrinske med en gang hun så at hun var hjemme. Forhåpentligvis var det fordi hun savnet Julie. Vi red inn på tunet dems og stoppet. Markus hadde tatt leietauet av og grima så han holdt henne bare i manen." Julie! Det noen jeg vil du skal møte!!" Ropte jeg." Kommer." Hørte jeg så vidt Julie si." Hva er det?" Begynte hun. Og da hun så Lilli slapp Markus manen til hennes. Lilli føk av gårde mot Julie som løp henne i møte. Det var som om de hadde vært borte fra hverandre i hundre år. Endelig var Lilli hjemme.