Villhestene

Del 22

"For en skjønnhet!!" Sa tante og strøk det lille føllet. Føllet så så sliten ut! Øynene han holdt på å lukke seg hele tiden." Siden Lilli er syk så tenkte jeg at vi kunne sette henne der imens. Lilli har hatt et føll før så det vil nok gå bra. Men du Hanna må huske på å mate denne lille karen også." Julie steg av og festet et leietau i den lille grima føllet hadde på seg. Jeg fulgte etter Julie og føllet inn i stallen." Fin? Ikke sant?" Sa Julie og slapp den lille inn til Lilli som knegget mot den." Mm, det ser ut som at de har funnet tonen." Sa jeg og fulgte med på hva føllet og Lilli gjorde." Vi må la dem være i fred. Om to dager setter vi føllet inn til koppekalvene så han får noen venner." Jeg nikket og så gikk jeg og Julie ut av stallen." Oppdrag utført!" Sa Jonas og skjøt ut armen som supermann gjør når han flyr." Slapp av supermann." Markus himlet med øynene og jeg og Julie fniste." Er dere klare for lunsj?" Onkel John kom bærende på et brett med masse god mat." Jeg kommer. Må bare sette inn hestene." Sa Markus og forsvant inn i stallen med hoppa si hakk i hæl." Vi også." Sa jeg, Jonas og Julie i kor." Ser ut som om at det blir vi to som spiser lunsj sammen." Tante Nina lo.

Embla sto fortsatt ute på ridebanen. Hun gresset fredelig i kanten av ridebanen." Hei, jenta. Du skal få lov til å stå litt i paddocken." Jeg klødde hoppa bak ørene. Så tok jeg tak i tøylene hennes og leide henne inn i stallen. Embla knegget til de andre hestene. Jeg fikk henne inn i boksen, salte av og ga henne et hadekyss på mulen." Der kom du!" Sa Markus med munnen full av mat. Jeg smilte litt forsiktig." Slå deg løs." Onkel John rakte meg en baguett med ost og skinke." Takk." Jeg tok en bit og satte meg ned sammen med de andre.

Vi prata og spiste og hadde det koselig. Onkel John kom selfølgelig med mange rare historier han påsto var sanne." Og det vil du liksom få oss til å tro på? Erling talt pappa, vi er ikke fem år lenger." Lo Jonas." Ja men, det er helt sant! Jeg galopperte faktis ned en stupbratt sti!" Prøvde onkel John. Men innerst inne visste han at vi ikke ville tro på han. Tante Nina ristet oppgitt på hodet." Selv ikke verdens tøffeste stuntmann ville gjort det." Julie så på onkel med et skøyeraktig blikk." Men jeg ER jo tøffere en verdens tøffeste stuntmann!!" Utbrøt onkel John." Greit det, John. Vi skjønner at du vil at vi skal tro på de umulige greiene dine, men det GÅR bare ikke." Lo Markus. Onkel John ristet på hodet." OK, jeg gir meg. Men jeg sier ikke at det jeg sier ikke er sant!" Onkel pekte på alle av oss med hodet på skakke. Jeg fniste og spiste siste resten av maten min. Plutselig kjente jeg små dråper på den bare huden min. Dråpene ble fort til store tunge dråper som gjorde alle våte." Regn! Jeg tror vi går inn litt jeg." Tante Nina holdt tallerknen sin over hodet." Hjelper dere med å ta med maten inn?" Onkel John rakk nesten ikke fullføre setningen sin før jeg hørte torden." Jeg kan gått hjelpe til." Sa jeg og tok brettet mens jeg puttet litt ting på det." Jeg skal bare sjekke innom Lilli og føllet. Det er jo første gang det lille føllet opplever torden og regn." Julie fikk ikke noe svar før hun forsvant bortover veien til stallen.

2 timer senere:
Alle satt og koste seg med litt snacks og vitser som Markus fortalte. Jeg visste ikke at han hadde noe sånt på lager. Så her sitter jeg og koser meg med verdens fineste gjeng.