Villhestene

Del 25

Fjelløven sto på en stein litt til venstre og brølte høyt." Løøøøøp!!!!" Hørte jeg Julie rope før hun satte av gårde i full galopp. Shadow trengte man ikke starte for å han til å galoppere. Jeg lente meg fremover og holdt så hardt jeg kunne i manen hans. Løven var rett bak oss. Hylende ble svakere og plutselig veldig sterk. Jeg så bak meg. Fjelløven glefset etter bakbeinene til Shadow. Noen ganger trodde jeg den traff. Jeg festet blikket på Chica istedenfor. Det mørke lille føllet hadde nesten ikke krefter igjen, hun sakket farten mer og mer. Shadow begynte også å bli sliten. Tydeligvis løven også. Jeg kunne se gårdsplassen til Julie og de nå. Nådde vi bare frem dit ville vi kanskje være trygge. Chica hadde ikke mer krefter igjen nå." Kom igjen Chica, jeg vet du vil klare det! Du må stole på meg!!!" Prøvde jeg og rope til det lille føllet. Inni meg visste jeg at hun ikke hørte meg men det virket faktisk sånn! Chica galopperte faktisk fortere! Et minutt så vil det gå fint. Raske som vinden føk vi inn på tunet. Fjelløven var rett bak oss. Den stanset og så på oss, den brydde seg ikke om at det var mennesker her. Det korte livet mitt var over. Så mange ting jeg hadde lyst til å gjøre var umulig. Det var her jeg ville dø. Trangen av å ikke springe rett forbi løven var stor. Jeg satte meg ned på huk. Tankene mine gikk over til Shadow, jeg var virkelig blitt glad i han. Chica hadde heller ikke fått et langt liv. Føllet skalv som bare det! Hun var helt utslitt og i tillegg forferdelig redd. Jeg var foran alle andre så jeg tenkte jeg ville dø først. Tårene rant nedover kinnene mine. Nå kjente jeg pusten til fjelløven rett i fjeset. Jeg åpnet det ene øyne og så rett på det store dyret. Jeg visste ikke hvorfor den ikke angrep så fort. Var det et smell jeg hørte? Nei, jeg innbilte meg det sikkert. Klørne til løven grov forsiktig i den høyre armen. 1,2,3 merker var det nok. Julie sto helt stille hun var nok også livredd. Så hørte jeg et kraftig smell og et høyt brøl før jeg kjente noe hardt i hodet før alt ble svart.

Noen snakket. Var jeg i himmelen? Det virket jo ikke akkurat sånn." Jeg tror det går bra." Var det Julie? Var hun også i himmelen. Nei, det kunne hun ikke." Vi får håpe det." Deg var nok Jonas. Jeg åpnet øynene forsiktig. Det sto mange rundt meg." Hun er våken!" Det var Julie igjen." Hei, Hanna. Går det bra med deg?" Tante Nina så på meg med et bekymret utrykk. Jeg nikket forsiktig men jeg visste ikke om noen av de så det. Jeg reiste meg forsiktig opp." Hv hv hva skjedde?" Stemmen min var litt skjelven." Det var fjelløven. Vi skal forklare mer senere." Onkel John var også litt bekymret." Jeg har så vondt i hodet." Jeg kunne huske den gangen jeg hadde falt av hesten. Da hadde hodet gjort vondt men ikke like mye som nå." De arrene på armen vil være der resten av ditt liv, og du vil få en stor kul i panna." Tante Nina strøk meg over håret." Går det bra med hestene?" Sa jeg." Mm, helt fint. Men det er noe rart med Chica." Sa Julie." Er du sikker på at det går bra?" Jeg nikket. Beina var litt svake men jeg kom meg opp. Jeg så Chica. Hun vaklet litt rundt før hun plutselig falt. Hun ble liggende, ingen forsøk for å komme seg opp." Chica! Nei!!!"