BadGirl & BadBoy ( Sesong 5 )

- Del 32 -

" Hey, babe hvor la du tegnestiftene til Emilie? " sa Isac sin stemme, mens jeg sto i rommet og brettet klær. Og samtidig som jeg var i min egen lille boble.

" Maria? " sa Isac igjen og dultet borti meg.

" Hmm? " sa jeg.

" Går det bra? " spurte Isac.

" Jaja " sa jeg.

" Babe! Jeg ser jo at det er noe som plager deg" sa han.

" Det er ingen ting, hva var det du spurte om igjen. Tegnestifter ?" Sa jeg. Mens jeg gikk bort til skuffen og fant frem tegne stiftene.

" Her ! " sa jeg og ga han dem.
Jeg fikk mot Klærne igjen.
Han tok meg i hånda og dro meg tett inntil seg. Mens han holdt et godt tak rund meg.

" Fortell meg hva som plager deg, ellers lar jeg deg ikke gå " sa han streng i stemmen.
" Er det med faren din som plager deg igjen ? " sa han.

Jeg nikket.

" Maria, vis faren din virkelig hadde elsket deg, så hadde han kommet og sakt unnskyld til deg men.. " begynte Isac.

" Isac det er noe jeg ikke har fortalt deg om før som jeg vil at du skal vite " sa jeg.

" Hva? Hva da?" Sa Isac.

" De... De er ikke.. De ekte...Foreldrene mine " sa jeg.

" Hva mener du? " sa isac.

" De ekte foreldrene mine forsvant når jeg var to, jeg hadde også en bror som var to år eldre en meg han forsvant også. Men det var etter at mamma pappa forsvant. Men han forsvant vell egentlig når jeg var ca 12 -13 år. Han og jeg hadde er godt forhold og han var den eneste jeg hadde når foreldrene våre ikke var hjemme. Men når han forsvant ble jeg helt ensom. Den eneste som var der for meg var Lisa. Og nå har jeg ikke henne engang heller. Men Foreldrene mine var ganske unge når de fikk broren min og meg. De var ca 15-åringer når de fikk broren min og ca 17-åringer når de fikk meg. De foreldrene jeg har nå er gud foreldrene mine. Pappaen jeg har nå er min ekte pappas bror " sa jeg.

" Hvordan vet du det? " sa Isac.

" Jeg overhørte dem snakke " sa jeg.

" Jeg skulle bare ønske de ekte foreldrene mine. Kunne kommet til bake og broren min å. Jeg skulle ønske vi kunne levd et lykkelig liv som en familie " sa jeg.

" Maria jeg vil gi deg den kjærligheten du ikke fikk. Jeg vil gi " sa Isac før han ble avbrutt.

" Pappa? " hørte vi en stemme.

" Åh ja her " sa Isac og ga fargestiftene til Emilie.

" tegn en fin tegning til pappa så kommer jeg snart " sa Isac.

Emilie nikket og gikk.

" Isac det er derfor jeg ikke ville at du skulle være sur på Emilie !. Jeg vil ikke at hun skal ha det livet jeg hadde som barn!. De var aldri hjemme. Jeg hadde ingen foreldre som kunne fortelle meg hva som var rett og hva som var galt. Mest parten av tiden bodde jeg helt alene i det store huset. Alle trodde jeg sa at jeg var byens største BadGirl som ikke er redd for noe. Men vet du hva Isac. Jeg var alltid red. Jeg bare spilte med hver gang. Jeg hadde dårlige venner. Alltid kom Lisa og fikk meg ut i det." Sa jeg.
" Maria du har ingen grunn til å være redd. Og jeg beklager for at jeg var litt for streng mot Emilie. " sa han og klemte meg.
" Isac hva som helst?" Spurte jeg.
" Hva som helst! " sa Isac.
" Ta meg bort her i fra ! Jeg vil ikke bo her mer. Ta med meg å barna og flytt til et annet land langt borte! " sa jeg mens jeg gråt.

" Maria jeg skal se hva jeg kan få til babe ! Ikke vær redd jeg er her " sa han.

Mere?