BadGirl & BadBoy ( Sesong 5 )

- Del 44 -

Jeg satt og så meg rundt i den store stua.

Lurer på hva barna driver med.
Jeg savner dem.

Casi! Som er så liten og er avhengig av meg. Kanskje jeg ikke skulle dratt!

" Hva tenker du på? " spurte hun.
" Barna " sa jeg.
" Det har det nok sikkert kjempe bra sammen med pappaen sin " sa hun.
" Emilie er jo ganske stor hun kan jo klare seg uten meg men Casi! Han er jo bare to måneder gammel og avhending av meg " sa jeg.
" Det går så fint så " sa hun.

" Føl deg som hjemme så skal jeg bare ta så lage litt kafé til oss " sa hun og smilte varmt.

Jeg smilte.

Hun forsvant fort In i kjøkkenet.

Blikket mitt fanget seg på et bilde av et lite barn.

Jeg gikk bort til bilde.

Ved det bilde lå det flere bilder av en liten gutt og jente.

Det var noe kjent med bilde.

Jeg sto lenge å så på dem.

" Ser du fant bildene " sa damen.

Jeg snudde meg fort vekk og så mot damen.

" Kan jeg spørre hvem dette er? " spurte jeg.

" Klart ! " sa hun og la i fra kaffe kopene på borde og kom mot meg.

" Dette er datteren min og sønnen min " sa hun.

" hvor er de nå? " spurte jeg.

" Å det vet jeg ikke kjære " sa hun.

" Hva mener du? " sa jeg.

" jo ganske trist historie " sa hun.

" Har du lyst til å snakke om det? " spurte jeg.

" Jah kan vel det " sa hun.

Vi gikk å satte oss på sofaen.

" alt begynte vell med at jeg ble gravid ganske så tidlig. Jeg ble gravid med sønnen min kanskje når jeg var 15 år og datteren min ca 17 år. Manen min sin bror syntes at  vi ikke skulle ta vare på dem. For han ville ikke at de skulle gjøre de samme feilene som oss. Så han gjorde alt for å ta dem i fra oss. Han seriøst dro dem ut av armene våre. Og kastet oss ut. Hvorfor skulle det være hans problem! Han likte oss ikke uansett han kom aldri når vi inviterte han på noe! Han var aldri tilstede for ungene så skulle han plutselig bestemme seg for å ta mine!. Etter det så vi aldri de nydelige ungene våre igjen. Vi prøvde mange ganger å få kontakt med ungene men han hadde på en eller annet måtte gjort sånn at vi ikke kunne kontakte dem men vi ga opp for noen år siden og håpet heller at ungene kom til oss. " sa damen trist samtidig som hun var sur.

" Det høres veldig ut som min historie " sa jeg.

" Åh? Gjør det ? " sa hun.

Jeg nikket.

" Jeg var ca to når foreldrene mine forsvant og broen min og jeg var gode venner. Men når han var 15 og jeg 12 forsvant han å. Å da ble jeg redd og tenkte kanskje jeg også forsvinner. Når han forsvant føltes det som om jeg hadde mistet en bestevenn. Og da kom Lisa hun er beste venninna mi eller var. Hun forsvant også. Og da hadde jeg ingen den Isac igjen. Jeg er så redd for å miste han å " sa jeg.

" Du vil ikke miste han. Men datteren min var også ca to år når de tok henne i fra oss. " sa damen.

" Hva het barna dine ? " spurte jeg.

" Sønnen min het Erik og datteren min het.... " sa hun før hun stoppet.

Mere?