Helg
"så jeg var på jobb i dag og siden jeg er den eneste dyrlegen som jobber med hest så fant jeg en stall. Jeg tenkte at det hadde vært greit om dere fikk en ridetime eller noe for jeg husker jo hvor glad dere var i hester før" sa mamma. Jeg nikket meg enig. Det var jo ikke serlig mye annet og gjøre hær. Selv om det kom til og vekke fram dårlige minner er det verd og prøve. "Nei takk" sa Maria surt. "Eh, Malin kan du gå opp på rommet ditt så vi får snakke?" Sa mamma. Jeg nikket og gikk fra bordet.
Etter at Shetlandsponnien til meg og Maria døde lovet hun og aldri ri igjen. Familien vår var trist og dyster etter tapet av både pappa, huset, hestene og hunden vår. Vi gjorde ingenting spesielt på ett helt år helt til mamma fant ut at hun ville sende oss til en leir. Maria var litt flinkere enn meg til og ri så mamma måtte sende henne til en annen leir. Jeg gruet meg forferdelig men da jeg kom dit var det en hyggelig dame som het Sunniva som hjalp meg hele tiden. Opplegget der var sånn at vi startet med en lett ponni så en vanskeligere og hvis vi var utrolig flink fikk vi ri en liten hest. Men det var bare for de som var veldig flinke og til slutt fikk jeg en stor kaldblods hoppe. Jeg var bare 7 år og denne hesten var det til og med 10 åringer som ikke klarte og ri henne. Da var jeg stolt og da jeg kom hjem låvet mamma og prøve og få kjøpt henne av eierne for jeg var så trist og mamma ville at jeg og Maria skulle ha hest sammen igjen. Hun prøvde men det gikk ikke. De skulle selge henne til en annen gård. Da gav jeg opp, eneste tanke som for gjennom hodet mitt resten av den sommeren var at værden ikke ville at jeg skulle bli lykkelig med hest igjen. Maria derrimot hadde hatt det enda værre. Hun ble utrolig knyttet til den ene hesten så ble den halt og hun måtte bytte, så måtte han bli avlivet og hun stod og så på. Siden har ikke hun ridd. Jeg derrimot ble sendt til samme gård året etter. Like spent og gledet meg sykt til og møte kaldblods hoppa som foresten heter Wiolett Novu. Jeg kom dit og ønsket jeg fikk ri hoppa. Men da fikk jeg vite at hun døde. Da ble jeg enda en gang knust. Sunniva kjønte meg godt så hun lot meg ri hesten hennes. Hun hadde en hoppe av rasen fjording. Da vi var ferdig denne gangen så ville jeg ha hest mer enn noe annet! Mamma snakket med Sunniva men ikke om vi kunne kjøpe henne men om hun hadde etterkommere, det har hun ikke men Sunniva lovet og si ifra. Dette er nå fire år siden. (Blir 11 i sommer.)
Katten vår, Lusifer hoppet opp i senga mi og la seg i fot enden. Jeg hørte mamma og Maria kom opp trappa. Maria er blir 14 i sommer men det føles virkelig ut som om hun er ett år eldre bare. "Skal vi dra og se på stallen da" sa mamma. Jeg nikket og la fra meg mobilen så gikk vi alle tre ned sammen.
Vi kjørte en stund i stillhet. "Hvilken hesterase håper dere på?"'spurte mamma. "Hanoveraner" sa Maria. "En fargerik eller spesiell en"'sa jeg. Mamma smilte. "Typisk deg Malin" sa hun og smilte gledes smilet sitt. Vi svingte inn på en gård. Den var stor med en stor stall og to store hus samt en mellomstor utebane det det foregikk undervisning. Mamma stoppet på parkeringsplassen og gikk ut. Jeg og Maria sendte værandre ett siste blikk og gikk ut. Vi fulgte mamma hakk i hæl inn i stallen. Der mamma gikk rett gjennom som om hun viste nyaktig hvor hun skulle. Hun åpnet en dør og vi kom inn på ett kontor. "Hei, så hyggelig" sa en dame med langt brunt hår som var satt opp i flette og hun hadde på en svart vest og grå bukse. Hun viste tegn til at vi skulle sette oss. Rommet bestod av en pult og stol og tre stoler på den andre siden av pulten, en hylle med en del premier og sånnt og en soffa med noen hestelige bilder.
"Jeg er lei for at dere måtte sitte i dette lille rommet men jeg skal bytte rom i morgen så. Men jeg heter Anna og jeg eier stallen mens jeg både jobber som ridelærer og rir og trener hester. Jeg er også på en måte rideskolens rektor." Sa Anna. Jeg nikket bare kort som signal for at jeg forstod. "Så hvær dag i uken er det ridetimer som blir fulgt opp av forskjellige lærere. Kona til broren min er en av dem." Sa hun og smilte. Døra bak oss ble åpnet og en jente på min alder kom inn. Hun hadde langt lyst hår som rakk henne ned til kors ryggen, grønne øyne og et perfekt smil om munnen. "Jaa...dette er tantebarnet mitt, ste tantebarnet mitt" sa Anna og smilte. Jenta gikk bort til Anna med papirene hun hadde i hånda. "Her tante, papirene til den nye hingsten som har kommet" sa hun og smilte. Så gikk hun ut igjen. "Hva heter hun?" Spurte jeg kort. "Hun heter Rebekka" sa Anna. "Så ny hingst hæ?" Spurte mamma. "Ja, faktisk så lurte jeg på om du kunne kjekke ham før du dro i dag?" Spurte Anna bedende. "Ja klart det" sa mamma.
"Så til det vi skulle snakke om" sa Anna. Jeg fulgte nøye med på hva hun fortalte. Hun leste fra ett ark. "Regler: vær snill med andre, hjelp hvis noen trenger det, vær hyggelig, rydd alltid etter deg, ikke rot med andres ting, ikke rør andre hesters mat utn lov, ikke klipp eller barber hester utn tillatelse, gjør arbeidet etter hesten din og hør etter nor ting blir sagt...." Det var det siste jeg hørte for jeg ble helt oppslukt at ett bilde. Jo ett bilde av Sunniva og hesten hennes som hang på veggen.
"Så jeg tenkte og sette Maria på Tinker Bell, fordi du ville ha en stor ponni eller liten hest som er litt krevende som liker og springe. Hun er en Tinker så klart og er vare 8 år så du har noe og jobbe med" sa Anna. "Hun høres flott ut!" Sa Maria. "Malin du skal ha.....
