Med hjertet i halsen...
Hjertet hoppet opp i halsen ved synet av den hvite araberen. Jeg hadde mange ganger fått hørt at arabere har lett for og steile om rytteren er utilpass...den hvite araberen hadde halen høyt reist i luften og neseborene gikk fort frem og tilbake. Vilda tok tak i grimen hans og ropte opp navnet mitt. Alle snudde seg mot meg. Gruppen deltes seg i to sånn at jeg skulle gå gjennom dem, hvisking og tisking gikk frem og tilbake. Hjertet satt som en stor klump i halsen på meg og hånda mi skalv det jeg holdt det blå leietauet. Jeg festet leietauet på grimen og gikk mot grinda. Lena kom mot oss og sa hun skulle vise oss hvor vi skulle sale på. "Kom med meg du Malin"'sa hun og viste veg. Hun pekte på en boks, jeg nikket og leide han inn. Jeg prøvde og ikke virke anspent i nærheten av ham.
"Okey da går alle og henter pussekassa deres" sa Vilda og forsvant ut gangen og mot det vi kaller rektorens kontor. Altså Lena's kontor.
Ettervært som jeg ble mer og mer kjent med ham ble jeg tryggere. Jeg børstet han både kropp og hale. Så tok jeg hovene hans og børstet han litt i ansiktet. Mens jeg ventet på de andre strøk jeg ham over ryggen og halsen.
Jeg satte meg i hjørnet på boksen og så hesten i øynene. Det kalde glimtet i øynene hans som minnet meg om redsel og frykt sank bort og snart så jeg godhet. Øynene utvidet seg og ble større som om han ble trygg og så kom han sakte bort til meg. Strakte mulen mot ansiktet mitt og pustet tungt ut. Jeg lo en kort latter. Jeg hørte noen gå forbi ute på stall gangen og med en gang han hørte det trakk han seg sammen og kastet seg bakover. Tyggheten i øynene var borte.
•
Araberen trasket sakte og forsiktig bak meg. Han så seg til alle kanter men hodet var alikevel ikke så høyt hevet. Vi gikk inn i ridehallen. Stilte oss på midt linjen da ridelæreren kom bort til meg. Hun la hånden på ryggen min og hvisket stille og rolig "har du glemt noe?" Spurte hun med mild stemme. "Nei. Tror ikke det" sa jeg og så rart på henne. Araberen hadde nå hodet høyt hevet og så skeptisk på oss. "Ridevest.." Sa hun. "SHIT! jeg har ikke ridehest..." Sa jeg. Vilda så lattermildt på meg. "Vi var utlånings vester i stallen. Jeg passer på han mens du løper og henter." Sa hun. Jeg gav henne tøylene og gikk ut av ridehallen. Der jeg stod i døra kunne jeg se araberen hive seg i skrekk bakover. Jeg sperret opp øynene. Hva er dette for noe tull? Vilda ropte noen ord og han roet seg etter vært. Vilda er jo ridelærer jeg tror det går bra. Jeg løp mot stallen så fort jeg kunne. Hjertet dundret i halsen i det jeg nesten lå på gulvet for og fange pusten inne på salrommet. Jeg fant en vest som passet og løp ut. Nor jeg kom til hjørnet på ridehallen gikk jeg resten for og ikke skremme hestene.
Synet jeg så da jeg satte foten min inn i ridehuset var skrekkslagent. Araberen sto på to beit og var løs. Tøylene slang overalt og Vilda hadde mistet taket på den redde hesten. Da han traff bakken gikk han opp enda en gang. Denne gangen vrinsket han høyt og kom galopperende mot meg. Jeg sperret opp øynene. Jeg var så redd, jeg klarte ikke røre meg det minste gram. Galopp slagene kom nermere og nermere. Øynene lyste redsel og lengsel. Jeg lukket øynene. Dette kunne ikke være sandt. Alt ble svart.
Jeg åpnet øynene og så rett inn i ansiktet til araberen. Han pustet tungt og så skeptisk på meg. Jeg strakte hånden forsiktig ut og han strakte mulen mot den. Hvordan var dette egt mulig? Jeg trodde han skulle springe meg ned. Jeg var så lettet. Alle stirret på meg. Jeg hev meg rundt halsen hans og lo. Jeg var så glad.
