Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 3; "Første dag, første skritt"

Dorothy ristet meg forsiktig.

"Hvor mye er klokken, Dorothy?"

Dorothy sukket.

"Den er 07.30, fru. Collett. Det er på tide at du står opp nå har jeg sagt."

Vent, hva sa henne? 07.30? Jeg kastet av meg dynen og hastet inn mot badet. Det siste jeg trengte var å komme sent til første skoledag. Jeg vasket ansiktet og prøvde å børste håret slik at det ikke skulle se ut som et fuglerede, uten lykke - så det endte opp med at jeg samlet alt opp i en hårdott.

Veldig elegant. 

"Dorothy, kan du gi meg uniformen? Den ligger på benken ved skapet!" Ropte jeg fra badet og prøvde å dekke en kvise som hadde kommet ut fra det blå.
Et øyeblikk senere fløy klærne inn på badet og jeg dro dem på så fort jeg greide. 

"Tror du Pierre rekker å smøre en kjapp frokost til meg?"

Og uten å få tilbake et svar løp jeg ned trappene inn til kjøkkenet. Jeg stoppet brått opp i det jeg så Brandon smøre brødskiver ved kjøkkenbenken. Jeg svelget.

Jeg hadde ikke akkurat glemt episoden i går. Mest sannsynlig hadde heller ikke han det.

"God morgen," sa jeg usikkert. Han snudde seg og så forunderlig på meg som om han studerte tilstedeværelsen min. Så snudde han seg igjen som om jeg nettopp ikke hadde sagt noe.

Jeg blunket. 

"Kunnet jeg få en brødskive?"

Han svarte ikke denne gange heller så kom jeg bort til han og kikket over skuldrene hans. Ost og skinke. Enkelt, men greit. 

Jeg kikket opp på han igjen, men han var for opptatt med å smøre den tredje brødskiven sin. 

"Ok, da bare tar jeg en siden du ikke -"

Før jeg rakk å reagere, tok han tak i hånden min og dro meg inntil ham. Jeg sto tett intil han og det eneste som skilte ansiktene våres fra hverandre var den ene brødskiven jeg hadde stjålet fra han.

Jeg svelget.

"Jeg kan kanskje smøre min egen brødskive," sa jeg nervøst og la brødskiven fra meg igjen. For et lite øyeblikk sto vi bare der, begge to og så hverandre inn i øynene uten å helt vite hvorfor. Jeg svelget og skjønte ikke hvordan de brune øynene hans kunne se så intenst inn på meg. Det var som om han så gjennom meg, forbi et eller annet som om han egentlig ikke var her. 

Også var det over. 

Han slapp meg umiddelbart og snudde seg tilbake mot brødskivene. 

Dorothy kom spørrende bort til meg da jeg hadde pakket sammen skolevesken min og var klar for å dra.

"Caroline, hvorfor er Nolan sin bil her? Han sier han leter etter deg."

Jeg skulle akkurat til å forklare da Brandon kom stormende ned.

"Hvem er her, Dorothy?" Stemmen var hes og sint og ansiktet hans begynte å få en temmelig rød farge.

"Nolan O'Brien." Svarte Dorothy lavt som om hun ville at han egentlig ikke skulle høre det.

Plutselig stormet Brandon mot utgangen og hadde ikke jeg stoppet han, ville han sikkert ha sparket døren i filler for å komme seg ut.

"Flytt deg, Caroline." Han så truende ned på meg og knyttneven hans strammet seg.

"Wow, wow, wow. Slapp av, Brandon. Nolan kom for å hente meg, han har sikkert ingenting med noen av dere å gjøre," svarte jeg og håpet på at svaret skulle få han til å slappe av.