Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 29; "My last wishes"

Tungen rørte meg på kinnet og jeg kjente at den sleiket meg vått igjen. Jeg skvatt til og møtte de brune øynene som stirret uskyldig på meg. Jeg skvatt da jeg la merke til at det var en valp. Men det virket så kjent... Den så nesten ut som-

"Oh shit," utbrøt jeg lavt da jeg la merke til at det var valpen fra Jim sin gård. Øynene mine fortsatte å glane på den som om jeg var usikker på om jeg drømte eller ikke, men da den slikket meg på nytt og det boblet det opp en latter i meg. Hendene mine famlet seg bort til den lille kroppen og løftet den forsikitg opp.

"Neimen, så fin du er!"

De brune øynene som virket så kjente stirret inn på meg og jeg ble nesten varm av det blikket. Det var så likt blikket til...

"Caroline, flyet ditt går om..."

Lindsay kom stradlende inn da hun så meg med hunden. Hun smilte automatisk og ga meg et lurt blikk.

"Var det deg?" Sa jeg og lo i det valpen hoppet opp i fanget mitt. Hun ristet på hodet med en gang, men jeg hadde en følelse på at det var henne. Hvem ellers kunne det være? Bortsett fra...

Nei. Han visste ikke om dette ønskepunktet en gang. Hun løftet opp hendene med en gang og ristet på hodet på nytt.

"Niks," sa hun kjapt før hun smilte. "Men det var det jeg skulle fortelle deg. Vi har fikset slikt at du får tatt med deg lille tassen på vei hjem."

Jeg måpte mot henne.

"Du kødder!" Utbrøt jeg og gispet. Hun ristet på hodet og smilte.

"Det er ikke jeg som har fikset, men dere to må ta adskilt fly, men du får nok hentet ham dagen etter. Det går vell greit?"

Hodet mitt nikket automatisk, men jeg kom på hva jeg skulle si til foreldrene mine når jeg plutselig tok med en liten valp hjem. Okei, det her var faktisk veldig brått når jeg tenker meg om. Jeg kunne ikke bare komme stradlende hjem og bare løfte opp hunden som i Løvenes Konge, og bare tro at livet var enkelt. Uansett hvor mye jeg hadde elsket å ha denne hunden, ville det nok skaffe problemer. Lufting, mating, leking og stirre inn i de brune øynene som var så forbannade like hans øyne.

"Øh, men jeg er litt usikker på hva foreldrene mine kommer til å si, og jeg må innrømme at det var ganske brått. Plutselig har jeg fått meg en valp, det var ikke planlagt engang, og jeg vet ikke engang om jeg kan påta meg ansvaret, eller-"

Jeg visste ikke helt at jeg hadde stått og bablet før jeg la merke til at Lindsay sto og så overrasket mot meg. Wow, Caroline, du må virkelig roe deg ned noen ganger. Her får du en hund gratis og selv om det var veldig spontant så takker du ikke engang for det?

"Jeg tror, nei, jeg vet at du kommer til å klare å ta vare på den hunden. Foreldrene dine vil nok si det er greit, hvem er det som ikke vil ha en så nydelig skapning i hjemmet sitt?"

Hun blunket lurt til meg og trakk fram et beskjedent smil. Vell, det var sant - ingen ville mislikt å ha en slik tass i huset. Det var vell bare å kjøre de spontane valgene, var det ikke?

Det å ta spontane valg var faktisk litt kult.

Smilebåndet trakk seg opp ved tanken på at jeg hadde fått meg en hund. Dette hadde nesten gått som i en knips. Plutselig våkner jeg til drømmehunden og vips - så var det min.

Hektisk, men helt klart verdt det.

*

Da Oliver fikk lov til å ta en liten rundtur med tassen, som enda ikke hadde fått navn, tok jeg meg et frydefullt, siste bad i det luksuriøse badekaret før jeg gikk dryppende ut av badekaret med håndkler surret rundt hele kroppen min. Lindsay hadde tydeligvis lagt fram et antrekk til meg og jeg klarte ikke å nekte det for, det var tross alt siste gang hun fikk gjøre noe sånt - så jeg lot henne.