Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 26; "En liten visitt"

Jeg strakk på meg i det jeg myste ut mot vinduet da sola traff meg i annsiktet. Hodet mitt lente seg automatisk bak over og nøt de varme solstrålene som traff meg. Snart kom jeg til å våkne opp til snøkrystaller som dalte nedover i stedenfor dette. Jeg sukket og reiste meg sakte opp. Tiden her hadde gått så fort. Et semester var snart over. Jeg hadde 5-6 måneder igjen. Halvparten av tiden min hadde fløyet. Det var ikke så lenge siden jeg husker første gang jeg møtte Fred. Munnen min gliste automatisk av det møtet.

"Wow, du har en Louis Vuitton veske fra årets kampanje. Bare kjempelekkert!"

Jeg trodde virkelig ikke at jeg kom til å like Fred første gang jeg møtte han. Og her i dag, så overlever jeg ikke en dag uten han. Sukk, det var helt sykt.

Hm, så var det første gang jeg møtte Nolan. Kinnene mine rødmet - det var kleint.

"Hva med; la oss glemme det som netopp skjedde og ha en ny start. Nolan O'Brien."

Når jeg tenkte tilbake på det husket jeg hvor tiltrukket jeg faktisk ble av Nolan i starten. Nå, nå var det som om han var en bror for meg. Den type bestekompis som du kunne komme sminkeløst til i joggebukse og hettegenser uten å bekymre deg for noe - kanskje bestille litt take out mat og spille dølle skyte spill. Tanken fikk meg til å smile, men hjertet mitt sank samtidig. Det kom til å bli så hardt uten dem.

Så var det mitt første møte med den tullingen som jeg aldri skjønte meg på, men som fortsatt fikk meg til å smile ved tanken på ham.

"Åh faen."

Jeg rynket pannen min og lurte på hva som hadde fått han til å si det i det hele tatt. Det hadde nesten virket litt absurd og uplanlagt. Som om han ikke forventet å se meg som meg. Jeg børstet bort tanken og reiste meg for å skylle ansiktet.

Da jeg kjente det kalde vannet treffe ansiktet mitt føltes det så forfriskende og jeg pustet dypt inn før jeg kastet blikket opp mot speilet. Hvordan så jeg ut for fem måneder siden? Nei, nei, rettelse - hvordan var jeg for fem måneder siden?

Jeg var mer kaldere. Holdt meg bare til de to personene i livet. Øynene mine lukket seg i smerte.

Holdt.

Nå var det tre nye andre personer, og de hadde forandret livet mitt helt og jeg hadde blitt mer... Tro det eller ei, men jeg hadde nesten forbedret meg. For fem måneder siden ville jeg aldri ha fikset opp mellom den krangelen med Sylviè og Nicolé. Tvert imot, jeg ville vært den tilskueren som hoiet for 'mere blod!'

Eller den saken med Drew. Allerede fra dag en hadde jeg nok bedt ham pigge av på en ordentlig måte. Ropt og skjelt han ut med at hvis han bare våget å løfte en lillefinger så ville typen min komme og... Jeg stoppet opp.

Fortid, Caroline - glem den.

Jeg ville i alle fall ikke vært så redd for han som jeg var. Samtidig som jeg var blitt, tja, hva skulle man si? Bedre, så hadde jeg også blitt litt mer usikker på meg selv - gjemt meg mer i skyggen. Jeg stønnet tungt i det drasset på meg en joggebukse og t-skjorte.

Noen ganger så visste jeg ikke helt hvilket liv som jeg foretrakk best.

*

"Du kødder!"

Pierre ristet på hodet og smilte fornøyd mens han lekte med barten sin.

"Så jeg smilte bare og serverte henne suppen."

Jeg ristet på hodet mens jeg gapskrattet. Pierre hadde drevet å fortalt en helt syk historie fra da han fortsatt jobbet som kokk i Frankrike. Tydeligvis hadde selveste dronningen i landet kommet og de hadde begynt å slå til vitser om 'kelner, kelner, det er en flue i suppa mi!'. Hvem var det som gjorde det når dronningen i landet skulle spise i restauranten din?