Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 24; "Dronning på haugen"

Dorothy banket forsiktig på døren min.

"Fru. Collett? Klokken nærmer seg..."

"Jeg er våken," snøvlet jeg til svar i det jeg vridde meg i en annen ligge posisjon i sengen. Det gikk en liten stund før jeg hørte at det banket på døren igjen.

"Fru. Collett? Klokken er halv åtte, skal du ikke -"

"Halv åtte!" Utbrøt jeg og sperret opp øynene. Hvor lenge siden var det Dorothy hadde banket på? Hun pleier alltid å banke på klokken syv, hadde hun ventet i en halvtime utenfor døren min eller noe?

Hun kom forsiktig inn i det jeg var midt oppi å kle på meg. Hun snudde seg flaut rundt med en gang før hun løftet hånden foran øynene sine.

"Beklager så mye, fru. Collett, jeg så ingenting!"

Jeg himlet med øynene i det jeg dro på meg skoleskjørtet. "Slapp av, Dorothy - det går fint."

"Ehm, jeg," hun nølte før hun snudde seg rundt og var forsiktig med om jeg var ferdig kledd. Øynene mine gikk trill rundt igjen. Britere. "Jeg kan godt be Pierre begynne frokosten, skal jeg det?"

Jeg nikket energisk og løp inn mot badet. "Herlig! Takk Dory!"

Før jeg hørte at døren lukket seg, hørte jeg Dorothys latter. Hodet mitt stakk ut fra badet med et spørrende utrykk. Hun smilte bare varmt mot meg mens hun ristet på hodet.

"Jeg må innrømme det, fru. Collett. Du føler deg veldig hjemme her hos oss i Wolverhampton familien, du gir oss kallenavn, og behandler oss som om vi var familien din."

Jeg rynket brynene og følte at hjertet mitt sank. Likte hun det... Ikke?

Da hun så reaksjonen min skyndte hun seg i å vifte med hendene.

"Åh nei, nei! Det er veldig koselig, fru. Collett. Det var det jeg skulle fram til. Det virker som om vi har fått en virkelig datter i familien og selv om vi kanskje ikke viser det så er vi veldig takknemlige for det."

Hun ga meg et varmt blikk i det jeg gliste tilbake mot henne. Jeg smakte på kallenavnet jeg nettopp hadde gitt henne helt på impuls. Dory. Var ikke det den blå fisken i filmen 'Nemo'? Jeg trakk på skuldrene. For min del likte jeg navnet Dory.

Jeg strakk trett på armene i det jeg hentet mobilen min. Jeg sjekket meg gjennom siste oppdateringer i det jeg la merke til at jeg hadde en ulest melding fra Fred. Jeg myste mot skjermen i det jeg så at den ble sendt den tiden jeg allerede hadde lagt meg. Jeg åpnet den opp med skjelvende fingre og lurte på hvordan det hadde gått med de to siden jeg forlot dem.

Tusen takk, Caroline.

- F (& N)

Jeg pustet lettet ut da jeg leste meldingen og smilte mot skjermen. Det var blitt en vellykket kveld likvel da.

Fred sitt navn var blitt skrevet nederst, med Nolan i parentes. Jeg var virkelig ikke den typisk klisje jenta, men jeg måtte innrømme at den tekstmeldingen var veldig søt.

Jeg sukket og kastet meg i sengen. De to hadde funnet kjærligheten nesten på et blunk. Når kom min prins ridende på en hest?

*

"Takk, Gud," hvisket jeg lettet da jeg kom meg ut av herr. Hewsrith time. Denne timen hadde vært dobbelt så ille som sist gang. Brandon hadde ikke kommet i den timen i det hele tatt, men selvfølgelig kunne han droppe den siden han nå var en del av førstelaget i et profesjonelt fotballag. Det suger.

Nolan hadde byttet klasse, tilbake igjen til samme gamle. Egentlig skulle han fullføre semesteret ferdig i klassen til herr. Hewsrith, men jeg tror nok at jeg vet hvorfor han byttet tilbake til den gamle klassen. Vell, med tanke på at Fred gikk i den klassen... Jeg trengte ikke å si mer.