Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 22; "Den store dagen?"

"Fru. Collett?"

Lyder av at det banker på døren ble tydeligere, men jeg var for trøtt til å gå å åpne den.

"Hmmm..."

"Fru. Collett, jeg har en eh..."

Man kunne høre mumling utenfor rommet, men det eneste jeg ville var egentlig bare legge meg ned og sove igjen. Hva var klokka i det hele tatt?

"Jeg har Fred her, og han insisterer på å snakke med deg."

Jeg gjenkjente plutselig Dorothys stemme og jeg reiste meg motvillig opp for å åpne døren. Hrmp, jeg var virkelig ikke humør til å stå opp så tidlig i dag. Jeg myste ut mot rommet i det jeg lot øynene mine venne seg til lyset. Trøtt som jeg var, gnidde jeg hendene fort i annsiktet før jeg enda en gang gikk motvillig bort til døren og åpnet den.

Uforventet stormer Fred inn med et uleselig annsiktstrykk. Oppgitt? Sint? Ingen av delene?

"Ja, god morgen til deg og."

"Oh my gosh," mumlet han nesten for seg selv. "Oh my gosh."

Med det ene øyebrynet løftet opp i været stirret jeg spørrende på ham. Okei, så hva var hans problem?

"Oh my gosh," gjentok han og begravde annsiktet i hendene hans mens han hoppet opp i kongesengen min. Selv om han ikke kunne se det, himlet jeg med øynene til respons.

Dette var de typisk 'Fred-moments' hvor han bare sto og stammet frem ord uten å ha en forklaring til det. Disse moments jeg langt ifra taklet. Og nå var jeg trøtt. Ikke bra match.

"Fred, jeg sverger på designervesken min fra Louis Vuitton om at hvis du fortsetter med de -"

"Jeg ble tilbudt plass på universitet i Birmingham, om å studere klesdesign og mote."

Stillhet.

"Åh," var alt jeg klarte å få frem. Fred skulle bort. Bort. Birmingham var tja... 2-3 timer unna?

"De mennene Nolan hadde snakket med var tydeligvis interessert i arbeidet mitt, og..." Jeg ga ham et rart blikk for å lette stemningen og han smilte unnskyldende. "Arbeidet vårt."

Jeg smilte. "Det var bedre."

Han tok et dypt åndedrag før han fortsatte.

"Vell, jeg trodde alt bare skulle begynne som en vanlig samtale om showet, du vet - ros og kritikk, så skulle vi diskutere saklig om det, men..." Han stoppet opp som om han gikk gjennom alt som hadde skjedd. "Men de begynte plutselig å snakke om Nolan og jeg var interesserte i å bli tilbydt plasser der til neste semester, og -"

"Dere var interesserte," fullførte jeg for ham. Han nikket og man så at han følte seg skyldig. Så dukket alle disse følelsene opp igjen. Anger. Savn. Svikt.

Men Fred sviktet meg jo ikke? Han fulgte jo bare drømmen sin. Og jeg kunne ikke være grunnen til hvorfor han ikke dro og fulgte den. Jeg plantet bare fram et smil før jeg hoppet på ham, og ga ham en stor klem. Den første reaksjonen hans så ut til å være sjokk, men litt etter litt ga han etter og gjengjeldte klemmen.

"Jeg er stolt av deg, Fred, du fortjener den plassen, virkelig," hvisket jeg inn mot øret hans. Kroppen hans så ut til å slappe mer av og den var ikke like stiv og anspent som da han først kom inn døren. Jeg rev meg bort fra ham. "Du bare må dra dit, Fred, det er virkelig et must."

Han så ut til å like at jeg brukte ordene hans for han smilte sitt strålende Fred-smil før han lo jentete og dultet meg med sine nylige lakerte negler. Pøh, selv mine negler var dobbelt så skitne som hans. Og han var en gutt.