Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 28; "Farvel"

Jeg pustet rolig ut og kjente plutselig at jeg lå på noe hardt. Veldig hardt. Og det var plutselig ganske kaldt, usedvanlig kaldt. Øynene mine myste opp og jeg så... Snø.

Hvite, små snøkrytaller dalte ned rundt meg og jeg begynte plutselig å lure på hvor jeg var. Kroppen min bråvåknet da hukommelsen min gikk i spinn.

Brandon. Krangelen. Borte.

Jeg lukket øynene og reiste meg i det jeg sjanglet bort til benken for å sette meg. Det hadde endt katastrofalt i går. Kort sagt - helt jævlig. Jeg kunne nesten ikke selv tro hva som hadde skjedd. Igjen.

Jeg hadde sovnet her. Ute, i kulden. Vanligvis når det begynte å snø ville jeg blitt så ivirg etter å komme meg ut, lage snøengler og alt det koselige, men nå...

Nå var det som om det begynte å snø fordi det var et eller annet tegn på at noe gikk bort. Høsten gikk bort og alt virket så mye mer ødelagt enn det, det hadde vært. Jeg var helt vraket. Visste ikke hva jeg følte, hva jeg skulle gjøre, si eller hva jeg i det hele tatt skulle gjøre med livet.

Hendene mine famlet seg opp til annsiktet mitt og viste at jeg sikkert så helt forferdelig ut. All gråtingen, skrikingen, kranglingen. I bunn og grunn hadde det jo for det meste vært jeg som skrek. Å Gud, jeg hadde skreket ut om Zack og Paula hendelsen. Oh boy, det var ingen bortsett fra Fred som visste om det - det var ikke meningen at flere skulle vite om det. Hvertfall ikke han.

Faen.

Faen ta Zack. Faen ta Brandon. Faen ta alle de drittungene.

Jeg kunne ikke bo her med Brandon når det var slikt mellom oss. Han hadde tatt et valg og jeg måtte leve med det valget. Det var umulig. Plutselig virket Norge som et bedre sted å være enn her i London med ham.

Så det gikk opp for meg - jeg måtte dra.

Hjem.

*

Jeg bet leppen før jeg banket tre ganger på døren. Som vanlig åpnet Max opp og han stirret rart på meg, men denne gangen var det jo grunn til det. Det var gryttidlig på morgenen og selv han hadde fortsatt på pysjen sin, som faktisk var veldig søt.

For det andre så jeg sikkert ut som et fjolls i ført en tynn genser og kortbukse fra gårsdagens fotballkamp. Det var det jeg hadde sovnet i, og tanken på at jeg skulle inn for å skifte og kanskje møte på ham var bare å glemme. Så jeg kom i det jeg hadde. Noe som kanskje var en dårlig idè for kulden var tykkere enn forventet og jeg frøs veldig.

"Caroline?"

"Hei Max," smilte jeg forsiktig. Han så fortsatt rart på meg før han gikk til side og slapp meg inn.

"Klokken er jo..."

"Halv syv på morgenen jeg vet."

"Jaja, ungdommer til dags," mumlet han før han lukket døren etter meg. "De er begge oppe ved rommet til Nolan."

Jeg smilte igjen og takket han fort før jeg beinet opp til rommet til Nolan. Jeg ante ikke hvordan jeg hadde klart å havne her hos dem. Det var nok fordi de var det eneste som var igjen som jeg brydde meg virkelig om. Men de skulle jo bort fra London uansett. Enda en grunn til hvorfor jeg måtte dra.

Jeg gadd ikke å dy meg for å banke på, for vell - det var snakk om Nolan og Fred, så jeg braste inn og så dem begge ligge i sengen hans. Øynene mine vokste og scenarion gikk opp for meg. Det kunne ikke være sant, det hadde bare så ikke skjedd! Hadde de hatt...?

"Du kødder!" Hvinte jeg og holdt hendene foran munnen. Fred bråvåknet plutselig og Nolan skvatt til og falt ut av sengen. Wopsi.

"Hva søren?" Sa han plutselig og stakk fram hodet hans og så på meg. Han tittet fort på klokken hans som hang på veggen, før han så på meg, så på klokken igjen. Jeg smilte bare før jeg trakk på skulderene. Så gikk det opp for meg, igjen, hva de to kunne ha gjort.