Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 4; "Amor's vennskaps-pil"

Jeg satte meg ned ved Fred og Nolan som allerede satt sammen i kantina. Det var liksom nå jeg skulle være skikkelig hyper og se meg rundt og se alle elevene i kantina, kanskje peke ut noen kjekkaser og åh - ALT jeg tenkte på var Brandon og hans 'du vil ikke forstå'.

Hva var det han prøvde å fortelle meg?

Fred tappet meg på skulderen.

"Er Chris Pine kjekkere enn Tom Hardy, Caroline?"

Jeg blunket.

"Hæ?"

"Nolan her," Fred himlet med øynene i det Nolan gliste bredt. "Synes at Tom hardy er kjekkere enn Chris Pine, men hallo! Alle vet at Chris pine er den kjekkasen!"

Jeg blunket igjen.

"Åja, jo... Sikkert.

"Ey, Nolan! Over her?"

Et bord et stykke unna oss vinket mot Nolan. Nolan stønnet og reiste seg.

"Ser dere senere?" Han ga meg et stort smil og klemte Freds skulder mykt. Da Nolan gikk unna, sukket Fred. Så kikket han opp på meg.

"Noe i veien?"

"Jeg..." 

Du vil ikke forstå. 

Jeg ristet på hodet.

"Nei, det er ingenting.

Jeg skulle til å åpne opp matboksen min i det en skygge falt over meg.

"Er du Caroline Collett?"

Jeg snudde meg raskt mot stemmen. Jenta som hadde kastet seg tidligere over Nolan stirret olmt på meg. Øynene hennes var så mørke, selvom fargen på dem var blå. Hun var slående vakker. Det skulle jeg ikke utelukke. Men skremmende på samme måte.

Skremmende og vakker. Skremmende vakker. 

"Ja...?"

Hun så mot de andre jentene som hadde flokket seg rundt oss i det hun smilte djevelsk til dem.

"Unnskyld meg, men er det noe jeg ikke helt har fått med meg?" Sa jeg spørrende og så meg rundt. Det var som om alle rundt oss hadde fått med seg at denne jenta som sto foran meg var klar til å gjøre noe. 

Som om hun ikke snakket med hvem som helst.

Inkludert meg.

"Ja, faktisk. Det har du!" Svarte hun spydig og hun bokset meg midt i ansiktet.

*

"Caroline Collett, dette er din første dag på Westminister og du havnet i en slosskamp." Lindsay så skuffet mot meg i det hun så ned igjen mot lappen jeg hadde tatt med hjem. "Allerede."

Jeg så ukomfortabelt ned på gulvet. Hadde dette vært min egen mor ville jeg argumentert og stått for mitt, men dette var en annen person. Jeg kunne ikke bare begynne å skrike og vræle. Derfor nikket jeg bare kort og mumlet en liten unnskyldning.

"Brandy?"

Jeg unngikk å se på Brandon i det han kom ned trappene. Jeg rev en bit av dorullen jeg gikk rundt med og tørket det resterende av neseblodet rundt nesen min.

"Ta vare på Caroline imens. Faren din og jeg blir ikke lenge ute," sa hun. "Hvis det er noe så ring oss. Du vet selv Dorothy og Pierre har fridagen sin, men Oliver er her hvis det er noe."

Jeg sperret opp øynene. 

Brandon? Ta vare på meg?

Hørte jeg riktig nå?