Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 10; "Maskeradeballet Som Førte Til Hadet"

"Zack?"

Jeg så forskrekket mot han da jeg plutselig våknet. Var dette ekte?

Han satt ved sengen min og det så ut som om han hadde ventet en stund for ringene under øynene hans var mørke. Jeg blunket for å ta en reality-sjekk, men Zack forsvant ikke.

"Caroline!" Han smilte lykkelig da han så at jeg var våken, men smilet forsvant raskt igjen. "Vekket jeg deg?"

Jeg åpnet munnen, men ristet på hodet. Jeg ville jo stått opp snart uansett. De tankene som holdt meg våken og som tilfeldigvis handlet om han, ville få tankene mine i gang igjen mens jeg sov.

"Jeg savner deg," plumpet det plutselig ut av han. Han tok et dypt åndedrag og prøvde igjen. "Helt siden du dro har ikke alt gått bra. Jeg savner deg og livet mitt gir ikke mening lenger. Og vet du hvorfor? Fordi du ikke er der. Kom tilbake, Caroline. Jeg gjorde mitt livs største feil og jeg vet det ikke kan tilgis, men... Jeg klarer ikke det her uten deg."

Valpeøynene hans var blanke og bedårende og jeg ville bare klemme han og... Nei, husk hva han hadde gjort Caroline. Og husk hvem han gjorde det med.

"Hva med Paula?" Sa jeg stivt og passet på å ikke gi meg. Så svak var jeg ikke. Selv om han hadde fløyet helt til England så betydde det ikke at livet plutselig var en dans på roser og alt var glemt. Langt ifra.

Han sukket høyt og ristet på hodet.

"Vi greide ikke å fortsette etter at du hadde dratt. Du betydde for mye for oss, så vi kuttet alt ut. Vi snakker så vidt sammen, Caroline. Begriper du det? Og du er grunnen bak det hele, vi klarer oss ikke uten deg! Du er det som binder oss sammen!"

Jeg svelget og det var så nære før jeg kastet meg over til han. Men nei, jeg var en ny Caroline. Ikke den svake jenta lenger, hun var borte for lenge siden.

"Hvorfor Zack? Hvorfor nå?"

Han gravde hendene i ansiktet og stønnet.

"Det gikk opp for meg, Caroline."

Jeg så mot han i en stund. Tankene svirret og en hodepine begynte å innta. Det her passet ikke sammen... Det virket som om det var et dusin av puslespillbiter som lå foran meg og at ingen av bitene passet sammen. Hva hadde gått opp for han? Hva mente han?

"Hva gikk opp for deg?" Hvisket jeg lavt tilbake som om jeg ikke ville høre svaret. Han så opp igjen og ansiktet var fylt med tårer. Oh boy, det var nok ikke bare bare det som hadde gått opp for han.

Jeg ville klemme han og begrave hodet mitt i brystet på han igjen. Dra hånda over det blonde surfehåret hans. Høre han le den latteren og bytte over til svensk aksent fordi han trodde det var så sjarmerende. Fortelle han at jeg også savnet han og at hjertet mitt alltid ville tilhøre han.

Men også det at jeg aldri kunne tilgi han for det han hadde gjort.

"Jeg elsker deg."

"NEI!" Skrek jeg og reiste meg. Jeg pustet tungt og turte ikke å ta hendene bort. En drøm, Caroline - en alminnelig drøm.

I det siste hadde jeg fått mange av dem... Jeg visste aldri svaret på hvorfor de kom, men når de først kom så føltes det så ekte. Som om det som skjedde i drømmen virkelig skjedde med meg. 

"Mareritt?

Plutselig kjente jeg en hånd ta tak i armene mine og jeg skvatt til slik at jeg dunket hodet i sengen.

"Brandon?" Sa jeg spørrende da han selv hadde et forundret blikk i ansiktet. 

"Hva gjør du her?" Sa jeg tomt da jeg la merke til at han var i mitt rom. Dette stemte ikke. Hvor kom han fra plutselig? Oh boy, hadde han funnet ut at jeg hadde lusket rundt i rommet hans og nå ville han ta hevn?