Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 17; "Justering av planer"

Folkens! Dette kapitellet kom egentlig tidligere ut enn vanlig og vet dere hvorfor? Fordi jeg har nådd 10,000 lesere - la merke til det idag - tusentakk!

Så dette er et kapittel som jeg egentlig skulle jobbe og publisere ut på søndag (slutten av uken), men som en takk til at jeg har kommet så langt fram til 10,000 jobbet jeg den ferdig i dag selvom jeg har både to tentamner, en eksamen og en presentasjon denne uken:)

Tusen takk folkens, ville ikke greid det uten dere!!

________________________________________________________________________________

"Caroline!"

Jeg skvatt til og myste ut mot rommet. Annsiktet til Fred ble tydeligere og tydeligere. Han sukket lavt og ristet på hodet.

"Det er siste dag før moteshowet, vil du virkelig bare sitte her og sove hele dagen?"

Jeg gjespet og plasserte hodet tilbake til den myke puten.

"Gjerne."

Øynene mine var lukket, men jeg visste at Fred enten ristet på hodet eller pønsket på måter han kunne myrde meg på nå. Vell, jeg kunne ikke noe for at jeg satt oppe hele natten og...

Hva hadde jeg egentlig gjort hele natten a?

Selv om jeg halvsov prøvde jeg å tenke tilbake på hva som i det hele tatt hadde skjedd i går.

Brandon. Sylvié. Kaos.

Sylvié hadde bare stormet ut fra huset med en gang hun hadde avslørt Brandon og meg. Ikke bra. Og jeg og Brandon hadde gått kleint og stille tilbake i huset igjen hver vår vei opp til rommet.

Jeg hadde fundert hele natten på om jeg hadde noe sjanse. Hva var konklusjonen min igjen?

"Få deg opp din syvsover, jeg sverger på alle manikyrsettene jeg har at jeg kommer til å -"

"Jeg er oppe!" Ropte jeg og hoppet motvillig ut av senga i det jeg sjanglet ubalansert mot badet. Da jeg hadde fått skylt annsiktet mitt og var helt våken sto jeg og stirret meg på meg selv i speilet.

Brandon.

Han hadde sagt at det siste han ville var å såre meg. Og at jeg betydde mye for han. Og at jeg tiltrakk han. Munnvikene mine trakk seg opp helt uten videre og jeg fniste.

Jeg stoppet opp. Nei, Caroline.

Han hadde ikke sagt helt klart at han var klar for noe med meg. Jeg kunne ikke være sikker.

"Caroline! Nolan venter!"

Jeg trakk pusten dypt. Jeg kom til å møte han på jobb. Definitivt.

"Kommer nå," mumlet jeg tilbake og gikk tilbake til Fred. Jeg kunne ikke ta noe sjanse og feile, jeg måtte heller vente på hans trekk.

"Der er dere, endelig!" Halvropte Nolan da jeg og Fred kom inn. For første gang så Nolan faktisk litt stresset ut. Rynkene i annsiktet hans var tydelige og posene under øynene hans var godt markert.

"Fått lite søvn?" Sa jeg og nikket mot ham i det jeg rakte ham den ene Starbucks kaffen vi hadde kjøpt til han på vei hit. Han tok den stivt imot og trakk på skulderne.

"Måtte jobbe med det siste plagget."

"Angående det siste plagget," sa Fred og kom slentrende bort oss. "Hvordan ligger det an?"

Nolan svelget og snurpet munnen, i det han la vekten på hodet til den ene skulderen hans.

"Det var det jeg skulle si," begynte han. Hæ? "Det var ikke nok tøy for det siste plagget. Det har overskridet budsjettet vårt. Vi har brukt for mye tøy og materiale på kultur-kjolen..."