Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 14; "Dream Team"

Dedikert til Ruqayadiaami, som er et av de mest ivrigste leserne jeg har truffet på! Både kommentert, stemt OG sendt en supersøt og motiverende melding på innboksen som blant annet fikk meg til å begynne på kapitellet, fortsett sånn! :-)

__________________________________________________________________________

"Åh, unnskyld," mumlet jeg da jeg plutselig bumpet (enda en gang) til en eller annen høy kar på vei til klasserommet. Jeg skulle til å husje meg selv videre i det de mystiske, brune øynene fryste hele kroppen min. For et sammentreff.

"Eller vet du hva? Jeg tror jeg tar det tilbake," smilte jeg likegyldig og fortsatte å gå. Jeg brukte all mot for å ikke bryte sammen, kaste alle bøkene på han eller gjøre noe veldig, veldig ille som jeg virkelig var på tampen til å gjøre. Han er ikke verdt det, minte jeg meg selv på for tusende gang.

"Caroline."

Og bare ved å høre stemmen hans igjen ville jeg bare hive meg over han og si at alt gikk bra, jeg savnet det gamle og alt kom til å gå bra for jeg brydde meg ikke - men nei, for jeg brydde meg.

Jeg snudde meg harskt bakover mot han igjen og så smerten i øynene hans, og blikket mitt flyttet seg nedover til hånden hans som hadde tatt tak i min for å stanse meg.

"Vi må snakke sammen."

Jeg så frustrert opp på ham, selv om jeg visste at det egentlig ikke var slikt jeg følte. Jeg var ikke sur, slettes ikke. Jeg var lei, depremert, såret.

Jeg fnyste før jeg dro tilbake hånden min og plasserte den tålmodig over bøkene i hånda mi.

"Det toget gikk for lengs," sa jeg kaldt før jeg for siste gang gikk bort fra han. 

Det hadde gått en hel uke, syv dager før han snakket til meg. Også trodde han at jeg bare ville kaste meg tilbake til armene hans. 

Jeg ristet på hodet og fortsatte å gå. På den andre siden hadde jeg brutt løftet mitt om å aldri forelske meg igjen eller blande meg inn i det kompliserte kjærlighetstriangelen siden Zack, for å ikke bli såret igjen, men dum som jeg var - déjà vu.

"Ah, fru. Collett! Du rakk akkurat å komme til avslutningen for baby-prosjektet," herr. Hewsrith klappet hendene (som vanlig) og jeg kastet et kjapt blikk mot pulten. Null Brandon.

Okei, jeg var trygg. For nå.

"Så, som jeg nå tidligere nevnte for fru. Collett så har det gått et par uker siden vi begynte med baby-prosjektet, og idag er dagen for at det dessverre skal avsluttes," smilte herr. Hewsrith litt trist, men elevene bakerst i hjørnet ga fra seg et lavt heiarop.

Jeg følte virkelig med dem, jeg hadde gått lei av å passe på Sophie. Jeg hadde gjort alt sammen, og hvor var Brandon når jeg trengte hjelp med dukka? Ingen steder.

Jeg så nervøst ned på utfyllingsarket. Det var virkelig ikke helt ferdig fullt ut enda og herr. Hewsrith var allerede i gang med å samle papirene rundt omkring i klasserommet.

"Og hvor er så arket ditt, fru. Collet?"

Jeg så opp mot herr. Hewsrith som hadde rukket ut hånda si i det jeg så nølende ned mot det krøllete papiret. Jeg sukket og ga den til han, før jeg ba en bønn om at dette prosjektet ikke hadde så veldig mye å si for karakterene mine.

"Flotters! Da har vi fått inn alt og nå mine kjære elever, er det et nytt prosjekt."

Jeg svelget og skulle akkurat til å reise meg og si jeg følte meg dårlig, i det døren slo seg brått opp og jeg skvatt til og plasserte stumpen stivt på stolen. Nolan kom stradlende inn og så seg forvirret rundt i det øynene hans landet på mine.