Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 16; "Løvinne"

"Du gjorde hva?!"

Nolan så forskrekket på meg, og det så ut som om jeg netopp hadde fortalt hva som hadde hendt tidligere med meg, Brandon og Sylvié. Tja, vell - det var jo det tross alt fortalte.

Jeg løftet opp hendene og snudde meg.

"Jeg gjorde alt riktig, de bare...-"

"Nei, Caroline," avbrøt Nolan og tok hendene foran annisiktet. "Du gjorde alt feil."

Jeg blunket. Hæ?

Nolan ristet bare på hodet igjen og lagde små stønne lyder.

"Du har lagt alle kortene på bordet, noe jeg advarte deg du ikke skulle gjøre, eller hva?"

Han så mistenktsomt på meg, og uskyldig som jeg var, trakk jeg meg et stykke unna. Tja, kanskje jeg hadde spilt med alle kortene mine der og da, men hva var det verste som kunne skje? 

"Husker du hva jeg fortalte deg før jeg sa at du ikke skulle legge alle kortene på bordet?" Fortsatte Nolan og stirret med enda mer dødelig blikk - og jeg måtte innrømme det, det skremte meg litt.

Hjernen min prøvde å koble seg sammen og ta en reprise av da Nolan drev å snakket med meg om hans såkalte spill, hva var det han nå hadde nevnt igjen før det med å legge alle kort på bordene?...

"At Brandon virkelig kunne disse spillgreiene," hvisket jeg lavt for meg selv. Oh shit.

Nolan nikket og jeg svelget nervøst i det jeg tok fram neglene og begynte å bite på dem.

"Hva skal jeg gjøre?"

Nolan sukket lavt og ristet på hodet atter en gang.

"Det er jo så si nesten ikke noe mer å gjøre med det. Men nå som du gjorde hva du gjorde..."

Han tok en lang pause.

"Er spillet virkelig i gang."

*

"3 dager," ropte Fred stresset og gikk fram og tilbake i rommet. "3 dager," gjentok han.

"Slapp av, Fred."

Fred spyddet øynene sine i meg og så fullt ut fornærmet ut. Ja, okei; moteshowet var om tre dager, men hva så? Både Fred og Nolan hadde jobbet energien ut av seg, og jeg hadde... Vell, jeg fikk tornerose-nåler og det var nok.

"Vi er så vidt ferdig med to av kjolene dine, Caroline - og du ber meg slappe av? Jeg har hatt nok av alt dette motepresset! Jeg har fikset lyset, musikk, konferansier, scenen, opplegget, klærne og alt - så si meg Caroline, hvorfor skulle jeg ikke stresse?"

Akkurat da kom Nolan stradlende inn på den vanlige måten hans og hadde som vanlig et målebånd mellom tennene, og i hendene holdt han et stykke langt tøy med masse paljetter og farger og det minnet meg om noe som... India.

"Fantastisk!"

Fred klappet henrykt med hendene og det så nesten ut som om tårer var på vei ut av øynene hans. Han sto raskt borte ved Nolan og så på det lange tøyet som om det var en eller annen form for hellig bok.

"Det er helt fantastisk..."

Fred tok forsiktig tak i tøyet og løftet det varsomt opp, som om han var redd for å lage en eneste ripe på den. Da han løftet den opp skjønte jeg hva han mente. Kjolen var jo helt praktfull. Det var to atskilte deler, som strakk seg fra magen til hoftet slik at litt av magen kom til å syntes hvis man tok den på. 

Jeg svelget. Pizza var kanskje ikke helt den beste løsningen for at jeg skulle passe inn i den.

Mønstrene på kjolen var helt vidunderlige, og man kunne se at alt bare hang sammen og dannet et symmetri. Man hadde rett og slett ikke ord.