Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 8; "Vous parle français Brandon?"

Et kapittel som er dedikert til veronica0098, fordi hun har så utrolig koselig tilbakemeldinger! (og fordi hun er team Brandon og dette kapitellet er dreier seg b.la ganske mye om han😉)

________________________________________________________________________________

"Cuz baby you, you light up my world like nobody else!" Sang jeg med full hals og danset til musikken som strømmet inn i ørene mine. Hvem skulle trodd dette 'One Direction'-bandet var så bra? 

Jeg rettet på øreproppene og plugget dem ordentlig inn, imens jeg fortsatte å steke fiskepinnene. Pierre, Dororhy og Oliver hadde fri dag idag siden det var fredag og både Lindsay og Charlie var borte vekk. Brandon av en eller annen grunn var borte han også, så da var der bare meg til selskap for meg selv.

"You don't kno-o-ow! You don't know you're beautiful! That's what's makes you beautiful!" Jeg ga alt og og tok en liten piruett på siste setning før jeg skulle til å snu fiskepinnene og til min store overraskelse; Brandon.

"Brandon?" Hvisket jeg fortvilet og ville bare skru tilbake tiden og kanskje heller laget mat som en vanlig jente.

Han så rart på meg og igjen; déja vu fra da jeg snoket på rommet hans. Hvorfor måtte han alltid fange meg på dårlige tidspunkter?

"Jeg, ehm..." Jeg så mot fiskepinnene og kremtet. "Lager mat."

Han nikket svakt før han trasket videre til kjøleskapet som om han nettopp ikke hadde sett min lille rockejente som tydeligvis fantes inni meg.

"Så, hvordan går det med deg og Sylvié?" Spurte jeg nonchalant som om jeg egentlig ikke brydde meg. Innerst inne, var det en del av meg som faktisk gjorde det.

Og i en ørliten sekund så jeg faktisk munnvikene hans forme seg til et lite smil. Han trakk enkelt på skuldrene. Hva skulle det bety?

"Går og går."

"Så bra," svarte jeg usikkert og prøvde å komme på noe nytt å spørre om. Hva var det man egentlig kunne spørre Brandon om uten at man fikk ja/nei, at han trakk på skuldrene eller at man ikke fikk svar i det hele tatt?

"Caroline?"

Jeg skvatt opp og så på Brandon som plutselig sto ovenfor meg. Når kom han hit så kjapt? Nei, rettelse; hvorfor står han så intenst nærme meg? 

Jeg svelget og prøvde å fram et lite 'ja', men halsen var tørr og det virket som om hjernen min hadde sluttet å fungere. Seriøst lille hjerne, hvorfor nå?

Ansiktsuttrykket hans var lekent og øynene hans lyste, han løftet armen og de strøk nedover ryggen min. Hva holdt han på med? Hadde han ikke kjæreste? Hva holdt jeg på med?

Han fortsatte å se meg i øynene imens hånden hans fortsatte nedover. Skulle han trekke meg nærmere han?

Og akkurat da jeg skulle til å spørre om hva han drev med snappet han stekespaden ut av hånden som la bak ryggen min og snudde seg bort fra meg.                     

"Fiskepinnene luktet brent," mumlet han lavt og snudde to-tre fiskepinner som nå så ut som kullsteiner. Fantastisk, først brenner jeg pannekaker også fiskepinner. Hvor amatør kokk kan man bli?

"Åja, dumme meg!" Lo jeg nervøst mens han fortsatte å steke dem.

Vi sto i stillhet et par minutter, mens han flippet dem over som en ekte proff. Fantastisk. Jeg virka som en tufs i forhold til ham.

"Jeg kan godt ta over altså?" Sa jeg spørrende, etter at han hadde stått der en stund. Han ristet på hodet og fortsatte å steke fiskepinnene til de fikk en gylden farge.