Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 12; "Handling med mening"

Jeg pustet lettet ut før jeg kastet meg selv i sengen. En dag fullført uten noe problemer med Brandon. Siden den siste kvelden hadde jeg virkelig ikke visst hva jeg skulle gjøre.

Brandon hadde kysset meg ut av det blå. Eller det var nok ikke ut av det blå, han ville jo oppfylle ønsket mitt eller var det fordi han ville det av egen vilje?

Jeg hadde seriøst ikke visst hva jeg skulle gjøre av meg så jeg gjorde det eneste logiske som jeg kom på; jeg unngikk ham. Om morningene hadde jeg til og med droppet frokost bare for å ikke møte på ham i kjøkkenet, noe jeg alltid gjorde. For, hva var det som egentlig skulle skje?

Skulle liksom alt bare være som før etter kysset. Nei, det kom ikke til å gå - hvert fall ikke med en som Brandon. Jeg tvang meg selv ut av sengen og prøvde å glemme alt om Brandon forså å labbe ned mot kjøkkenet. I det jeg kom inn sto Pierre klar med en stekespade og kastet et glans opp mot meg.

"Bonjour mademoiselle, hva skal det være?"

Jeg smilte takknemlig bort på ham og ba en kjapp takkebønn over den dagen Lindsay hadde hyret ham som en kokk. Jeg funderte raskt over alle måltidene Pierre kunne få i stand i det magen lagde enda en rumlende lyd. Nei, jeg kunne virkelig ikke vente lenger.

"Overrask meg. Noe godt, helst varmt mat, ikke noe fisk. Og jo, det må være ferdig raskt for jeg tror jeg dør av sult snart," jamret jeg og satte meg ned i stolen av marmor. Pierre ga meg en tommel opp før han satte i gang og rykende lyder fra kjelen ble høyere og høyere.

"Du liker ikke fisk," mumlet Pierre og så overrasket på meg. Jeg løfet det ene øyebrynet opp og så rart på ham.

"Ja?"

"Du er som Brandon," kommenterte han tilbake, mest for seg selv i det en dampende sky kom ut av kjelen. Pierre skvatt til og rørte grundig rundt.

"Hvem er som meg?"

Jeg snudde meg mot stemmen og der kom ingen andre enn det jeg håpet på. Brandon. Jeg holdt pusten og så bort igjen. Jeg følte allerede varmen stige i kroppen min og jeg visste at kinnene mine snart kom til å få en ny farge. Ikke drit deg ut, Caroline - ikke nå.

"Ah, Brandon. Jeg og Caroline snakket netopp om deres felles vaner ved å ikke like fisk," sa Pierre og smilte bort til oss. Brandon så frem og tilbake på meg og Pierre før han nikket sakte og slo seg ned.

"Jaha."

"Hva mer har dere til felles, herr. Wolverhampton?" Bemerket Pierre og i det han løftet kjelen opp fra platen og kom ut til oss. Duften av den herlige maten kom sivende bort til meg og jeg kjente at jeg trengte mat. Nå.

"Tja, hva kan man si, Pierre? Caroline er litt av et menneske. Eller hva, Caroline?" Jeg så opp mot Brandon som allerede hadde et lekent utrykk mot meg og jeg så brennkvikt ned igjen. 

Jeg kjente det plutselig ble hardt å puste og selvom jeg satt, føltes hele kroppen min som gèle. Adrealinet mitt steg som om jeg satt i verdens største berg-og-dal-bane. Hvor kom den følelsen fra?

Før det rakk å bli enda kleinere kom heldigvis Pierre som en skytsengel og helte den delikate suppen i to boller. Jeg sivet inn den fantastiske lukten av suppen og klarte seriøst ikke å vente mer.

"Bon appètit, monsieur et mademoiselle!"

I det Pierre var ferdig med setningen heiv jeg meg etter skjeen og stappet i meg den formidable suppen før noen rakk å blunke. Jeg sukket lykkelig da den varme suppen forsiktig forsvant ned i halsen min og livet mitt ga mer mening. Brandon flirte lavt av meg, men gaflet i seg mesteparten av suppa selv. Siden begge to var så opptatte av å spise suppa la vi ikke merke til at Pierre sto og så på oss.
Da jeg var ferdig skvatt jeg til da jeg la merke til det og så forvirret på ham.