Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 23; "Nolan & Sannheten"

Dette inlegget kom ut tidlig på grunn av at jeg har nådd 30,000 lesere! (Gjør det alltid hver gang jeg kommer opp til neste 10,000 hehe)

- SÅ TUSENTAKK ALLE SAMMEN! HELT SYKT!! Håper dere liker kapitellet :)

_____________________________

"Det ser ut til at du gjorde en strålende jobb, Caroline, veldig bra, veldig bra," humret herr. Hewsrith og klappet meg skulderen idet han rakte fram adgangsbeviset fra arbeidsyrke prosjektet. Jeg rødmet lett og tok det blygt imot. Vell, hva kunne man si? Det lå nok bare i meg, det å være modell.

Det gikk ikke et sekund før jeg brøt ut i en lav latter for meg selv. Ja, særlig.

Brandon derimot. Han var fødte perfeksjon. Flink til alt. Fotball, mote og modelljobben...

... Kysse.

Jeg snøftet og ristet bort det bildet. Brandon måtte virkelig tas ut av tankene mine. Det var skoletid nå og det herr. Hewsrith snakket om var nok viktig.

"Og visste dere faktisk at jeg selv var en speider i mine yngre tider -"

Okei, kanskje ikke. Men, hjernen min måtte stoppe med alt Brandon tenkinga. Det kunne bli slitsomt til tiders. Han hadde ikke kommet tilbake til klassen, som ville si at Nolan delte fortsatt plassen med meg. Men det gjorde egentlig ingenting. Jeg likte Nolan, han var grei.

Men du hadde nok foretrukket Brandon.

Jeg himlet sarkastisk med øynene. Den stemmen forsvant aldri.

"Så har Fred fortalt deg om eh..."

Jeg snudde meg mot Nolan som så litt nervøst på meg. Hm, hvorfor det? Kanskje han tenkte at han hadde dratt Fred bort fra meg? Jeg smilte bare lett og nikket.

"Ja, jeg har fått med meg nyheten, null sterss, Nolan - jeg er bare glad for deres vegne."

Han smilte lettet og så ut til å slappe av. Vi fortsatte timen i stillhet og fulgte med på herr. Hewsrith fortsette å snakke om speiderlivet sitt. Jeg gryntet og vær nære nippe til å sovne i det døren braste seg åpen. Øynene mine trengte ikke å se opp engang før hele kroppen følte hvem det var.

Blikket mitt rakk å møte hans, noe som ga meg vame gåsehud før herr. Heswith ødela stunden.

"Brandon," humret han nærmest sjokkert og tittet raskt på klokken, i det han tok på seg et annsiktsutrykk som skulle forestille streng eller fornærmet. Begge delene mest sannsynlig. "Kan du vennligst forklare hvorfor du kommer 58 minutter og 37 sekunder for sent til timen?"

Jeg ville måpe mot han. Var han seriøs? Sekunder?

Brandon smilte bare og trasket fram mot pulten herr. Hewsrith sto lent mot og stoppet opp da han sto nærme nok. Buksen hans hang lavt nede. Ganske lavt nede. Jeg hadde ikke skjønt at munnen min hadde åpnet seg før jeg kjente at jeg pustet gjennom munnen. Okei, jeg vær helt på bærtur. Det var nok fordi jeg hadde droppet frokosten i dag.

Eller fordi en viss person bare får fram oppførelsen din som du driver på nå.

Herr. Hewsrith derimot, så ganske forvirret ut da han så på Brandon som så ut til å lete etter eller annet i baklomma hans. I det han så ut til å finne det han lette etter, dro han fram et krøllet...

Ark?

Han brettet ut arket før han rakte det til herr. Hewsrith som hadde mistet det strengte annsiktet og heller plastret fram et forvirret blikk. Hah. Det var morsomt å se.