Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 19; "Showtime."

Lyset var det første som traff meg. Skarpt, lysende og inntrengende lys. Jeg følte for å myse i det jeg hørte en kjent stemme foran meg.

"Og her har vi våre to hovedmodeller; velkommen skal det være, Caroline Luisa Collett og Brandon Gonzales Wolverhampton fra Westminister skole!" Hørte jeg Fred si. Jeg stirret sjokkert på han, men han ga meg et blikk som sa noe med at han skulle forklare senere.

Jeg så mot Brandon som allerede levde seg inn i karakteren hans. Jeg pustet inn før jeg tok et kjapt blikk utover folkemengden. Okei, det var mange her. Hundrevis. Nei, tusenvis av folk.

Oh boy. 

Knærne mine føltes som gèle og jeg følte meg svimmel. Jeg så meg rundt etter noe å holde fast i idet jeg møtte Brandons varme øyne som så seg tilbake på meg.

"Du trenger bare å late som om det er oss to som har det gøy sammen ute på tur."

Jeg smilte mot ham før jeg tok tak i kjolen min og løftet den passe opp i det jeg tok raske skritte videre ut mot catwalken. Brandon hadde stanset for å late som om han tok et drag av sigaretten i hånda hans. Han dro hånda gjennom håret i det jeg gikk forbi og jeg følte øynene hans satte seg i meg da jeg passerte han.

En høy plystre lyd kom bak meg og jeg visste det var Brandon som virkelig levde seg inn i rollen som bad boy. Gud, så flink han var.

Konse, Caroline.

Men Marilyn var en sterk og tøff kvinne som ikke la seg ned for noen menn. Og jeg var henne nå. Hva ville Marilyn gjort i denne situasjonen? Jeg løftet haken og himlet med øynene idet jeg hørte publikum le av den lille actingen vår. Ikke verst, det her ble jo nesten... Morsomt.

Jeg fortsatte å gå videre utover mot catwalken som virket endeløst og slang slengkyss til publikum, noe jeg visste var et typisk Marilyn trekk.

"Her ser vi Marilyn er oppe i hetta med publikm, ser ut som hun tar spotlyset fra rebellen James Dean hvor er det han er blitt av?" Fortsetter Fred videre i det jeg nærmer meg enden av catwalken. Jeg ville snu meg for å lete etter Brandon, men visste at jeg måtte holde hodet kaldt og ikke stoppe opp nå. Jeg skulle acte og bli ferdig med det her. Jeg lå så bra inne i Marilyn-rollen nå, jeg kunne virkelig ikke ødelegge. Jeg stopper opp et par meter før kanten og poserte til kameraene som fikk øynene mine til å bli helt svimle av all blitsen.

Før jeg visste ordet ut av det var Brandon ved meg og armen hans slang seg som en slange rundt hoftene mine i det han trakk meg nærmere ham. Jeg visste det her var en del av all skuespillingen og holdt hodet kaldt. Jeg skulle ikke innbille meg at noe av det her var ekte. For det var det ikke. Tror jeg.

"Ser ut som James Dean er tilbake på settet og prøver seg på Marilyn - har denne unge og sjarmerende rebellen sjangs på overlegne, men nydelige frøken. Monroe?"

Jeg føler publikums stemning heter seg opp og jeg vet de liker actingen. Men det at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre videre er det som skaper problem. Jeg svelger og ser ut mot publikum. Jeg kom til å dumme meg ut. Om hvert øyeblikk. Jeg hadde bare den magefølelsen. Og hver gang jeg hadde en slik magefølelse tar jeg aldri feil.

Jeg trekker et skritt tilbake i det jeg føler foten min feste seg ved et eller annet på gulvet. Jeg prøver å rive foten min løs i det jeg famler og holder på å falle over ende. Og plutselig ble alt bare sakte film. Øynene mine ser ut på publikum som gisper over fallet mitt og jeg var klar for å dø over flauhet og løpe tilbake backstage og gråte tårene ut av meg i det jeg kjenner sterke armer ta meg imot.

Det var helt...

Sykt.

Jeg puster lettet ut og ser skjelvende på Brandon som helt ikke skjønte hva han hadde gjort. Publikum derimot, klapper og hoier og tror det er en del av actingen. Jeg er fortsatt skjelven etter mitt lille stress-anfall, og Brandon ser selv litt overrasket på meg.