Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 2; "The O'Briens"

Etter en litt klein middag med Wolverhampton familien lå jeg i sengen min og stirret opp i taket.

Brandon.

Etter at vi møtte blikket til hverandre og etter at han hadde sagt sin 'åh faen', hadde resten av middagen fram til nå, gått ut til å tenke over hva og hvorfor han hadde sagt det og hva som hadde skjedd. Og mest av alt, Vendela?

Det var første dagen og allerede hadde jeg for mange ubesvarte spørsmål i hodet. 

Jeg sukket og bestemte meg for å heller tenke på noe annet. Hva skulle jeg gjøre? Det var søndag ettermiddag og jeg skulle begynne på skole dagen etter. 

Skoleuniformen sto klar på andre siden av rommet og jeg fikk lyst til å snu meg vekk. Den var helt forferdelig. Eller, rettere sagt, jeg ville se helt forferdelig ut i den. Jeg ville nok se ut som en 13 åring igjen. Jeg flirte når jeg så for meg hvordan Fred ville reagert hvis han så meg i de klærne.

Fred!

Jeg reiste meg fort opp og kastet meg over vesken min. Lappen. Hvor var den hersens lappen?

Da jeg kjente det tynne laget med ark treffe fingertuppen min, pustet jeg lettet ut. Jeg tok et kjapt blikk mot klokka. Den viste halv ni. 

Det var vell ikke sent å dra dit nå?

Jeg løp ned til stuen i håp om å finne en eller annen som kunne meg ta meg dit. 

"Lindsay?"

"Oliver?"

"Dorothy? Pierre? Charlie?"

Ikke en eneste svar kom fram. Hadde de lagt seg allerede? Jeg løp opp trappene igjen og åpnet hvert eneste rom jeg kom forbi. Det var så mange forskjellige rom at jeg helt hadde mistet tellingen på hva som var hva, helt til jeg kom til det siste rommet. Dette rommet hadde mørkeblå vegger og hvitt gulv. Jeg inhalerte duften som slo meg med en gang. Vanilje. Jeg smilte av lukten. 

Uten å tenke over det gikk jeg et par skritt inn. Hva holdt jeg på med?

Flere klær lå strødd utover gulvet, rommet var langt ifra ryddig og man skjønte med en gang at dette tilhørte en gutt. Gutt.

Brandon.

Øynene mine ble store da jeg skjønte hvor jeg var. Jeg ba en stille bønn til Gud og takket han for at Brandon ikke var der i det jeg hadde kommet og skulle til å snu meg for å dra. 

Snakk om sola, dukket han plutselig opp til syne foran meg før jeg rakk å komme ut.

"Brandon," gispet jeg og skvatt over hvor nærme vi sto hverandre. 

Jeg åpnet munnen min og skulle til å si noe da jeg kom på, hva var det jeg egentlig gjorde her?

"Jeg skulle bare... Eh..."

Jeg la merke til hvor intense øynene hans var da han stirret inn i øynene mine. 

Gud, så bra han så ut.

"Jeg.. Eh.." Ansiktet mitt flammet seg opp i det jeg presset meg forbi ham uten å gi han en forklaring.

"Hva søren, Caroline?" Mumlet jeg irritert og slo meg selv på pannen. "Hva søren?"

Jeg kræsjet til noe i det jeg svingte rundt et hjørne.

"Pierre!" Utbrøt jeg og stoppet opp.

"Hva er det du leter etter? Du så ut som en fortapt valp da jeg møtte på deg," sa han.

"Kan du kjøre meg til et sted? Det er utrolig viktig!"Sa jeg og så tryglende på ham. 

Uten å gi han en sjanse til å svare, ga jeg han lappen med adressen på. I det han tok det kikket han på den et par sekunder før ansiktsuttrykket hans endret seg til noe helt annet.