Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 25; "Jeg har aldri... "

TIDLIG PUBLISERT KAPITELL pga. 40 000 lesere og 1000 stemmer! HJERTELIG MASSE TAKK TIL HVER OG EN!

- og til dere som har ventet på Candon kapitellet, nyt det :-)

___________________________________________________________________________________

3...

"Og siden da, fikk jeg totalt ti speidermerker, noe som har vært en stor ære..."

Øynene mine prøvde å holde seg oppe, men de blafret alltid ned igjen. Kom igjen, Caroline! Du sitter på første rad, han kommer til å se deg med en gang hvis du dupper av nå!

"Jeg fikk til og flere bunker med merkesnorer, og det skal jeg forklare hva er..."

2...

"Det er også fem utviklingsområder innenfor speidermerkene, det finnes friluftsliv basen...-"

Jeg sperret opp øynene igjen, og pustet tungt ut. Hold. Ut.

"Kreativitetsbasen, livskvalitetbasen..."

1...

"Samfunnsengasjamentsbasen, vennskapsbasen..."

Og der, skjønte jeg at jeg ikke holdt ut mer og hodet mitt skle forsiktig ned på hånda jeg hadde lent meg på, i det øynene mine lukket seg forsiktig, litt etter litt. Men et ørlite sekund senere, nei, mindre enn det til og med - så braste døren seg åpen og kroppen min kviknet opp. Hva var greia med at døren alltid skulle brase åpen rett før jeg holdt på å sovne?

Herr. Hewsrith snudde seg mot døren og det så ut som om resten av elevene våknet opp og oppmerksomheten deres vendte seg mot døren.

"Brandon?" Spurte herr. Hewsrith undrende i det han tittet på klokken hans. "Skal ikke du være på trening nå?"

Brandon lette rundt i klasserommet før blikket hans møtte mitt. S-m-e-l-t.

Jeg rødmet og rev mitt blikket bort.

"Eh, jo, men," han klødde seg på bakhodet i det han rakte fram enda et krøllet papir mot ham. Jeg måtte nesten le av Brandon. Han hadde en ting for det å drive med å rekke fram krøllete papirark til herr. Hewsrith. Brandon satte blikket sitt tilbake i meg, og tok det ikke bort. Som vanlig blusset kinnene mine, og jeg selv måtte fjerne blikket mitt fra hans.

"Caroline?"

Jeg så opp mot herr. Hewsrith, men la merke til at han ikke så på meg, han så ned i arket. Som om han hadde lest opp navnet mitt. Det virket veldig - rart.

"Jepp," svarte Brandon og jeg så mellom de to. Okei, hva foregikk?

Herr. Hewsrith trakk bare på skulderene før han rakte arket tilbake til Brandon. Han gliste og nikket. "Den er grei. Caroline, du kan bli med Brandon nå."

Jeg løftet blikket forvirret mot Brandon i det han nikket og rakte fram hånda. Hva søren hadde han i bakhodet nå? Jeg reiste meg forsiktig opp i det jeg tok hånden hans. Han smilte blygt mot meg da han så hendene våres knyttet sammen, noe som fikk meg til å rødme veldig hardt.

Vi gikk i stillhet bort til bilen hans i det jeg begynte å fundere over hva som hadde stått i det arket. Han hadde bare hentet meg ut av det blå som en skytsengel og reddet meg fra den grusomme timen til herr. Hewsrith. Jeg rødmet over tanken på han som en prins som kom ridende til utsetning.

"En pund for tankene dine?"

Jeg så opp mot Brandon tydeligvis hadde fulgt med på meg, for han holdt en liten mynt i den ene hånda som tydeligvis var en pund. Gud, han hadde nok sett meg rødme. Jeg ristet på hodet og bet leppen. Det hadde vært kleint å fortelle.