Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 15; "Farlig spill"

"Jamen, faen ta da!" Bannet jeg høyt og spyddet øynene mine på det stedet Fred hadde truffet meg med den hersens Tornerose-nålen. Det var sikkert tiende gang han hadde truffet meg og det hadde nesten et smertepunkt med papirkutt, noe som var et de verste tingene jeg visste om.
Fred sukket og trakk på skuldrene før han hentet tilbake den lille nålen som så mer uskyldig ut enn en liten kattunge. Ja, liksom.

"Caroline, skjerp deg."

Han justerte på den hvite kjolen han prøvde å sy ferdig på meg, noe som hadde foregått i en evighet. Jeg skulle aldri bli modell i hele mitt liv, niks. Eller jobbe med noe fashion greier, aldri igjen. Og da mener jeg hovedsakelig disse nåle greiene, huffa meg.

Nolan kom plutselig stradlende inn i rommet med hendene full av forskjellige type stoffer og materialer. Synet ga meg en liten boblende latter, noe som risikerte at jeg fikk enda et Tornerose stikk. Sukk.

"Kashmir," kommenterte Fred og nikket mot et av de tekstilstoffene Nolan hadde lagt fra seg. Nolan trakk stolt på smilebåndet og kom bort til oss.

"Hvordan går det med 'The Subway Dress'?"

"Tja, litt justeringer her og der også må vi sy på det andre laget før vi klipper opp V-halsen i kragen, så er den nok finito om snart," svarte Fred og tok et skritt bak for å vurdere mesterverket hans. De siste dagene hadde Nolan og Fred kommunisert på et så avansert og kinkig motespråk at jeg rett og slett ikke hadde giddet å dy meg noe om det. Hei, jeg var modell og fikk de Tornerose stikkene i kroppen, det holdt.

"Okei, så vi får bare ha maks tre temaer. Jeg overhørte Claudia's samtale med en kollega da jeg var på vei tilbake hit og hørte at hun nevnte noe med at tre temaer er akkurat den passende grensen for antall temaer," anslo Nolan mens han fortsatt å stirre på meg. Fred ga han en tommel opp, før han klappet han på skulderen og strakk på seg.

"Da blir det 50-tallet, møte med kulturen og det drømme temaet da."

Nolan nikket akseptabelt, men hadde fortsatt øynene på meg. Jeg begynte å føle meg litt ukomfortabel i den store kjolen og mest av alt ville jeg bare legge meg og sove. Det var 4 dager igjen til moteshowet og vi hadde ikke fått sydd ferdig ett plagg engang.

"Jeg går og tar meg en rask matbit, jeg er skrubbsulten. Kan du gjøre ferdig målingene på Subway kjolen, Nolan?" Sa Fred mens han rygget bakover mot døra. Nolan ga han tommel opp før Fred smilte takknemlig og jogget videre ut av rommet.

"50-tallet?" Gjentok jeg og ga Nolan et spørrende blikk. Nå måtte han vell spøke! Jeg skulle ikke gå rundt i en stor prikkete kjole fra 50-tallet og krølle håret mitt slik at jeg så ut som en puddel. Aldri livet. 

Nolan gliste frydefullt og tok målebåndet mellom tennene, noe som overraskende nok virket helt umotståelig sexy. Han stelte seg foran meg, før han plasserte den ene hånden ved skulderen min og den andre ved hoftene mine. Jeg frøs sammen og knyttet nevene sammen. Vent, hvorfor hadde jeg egentlig gjort det?

"Slapp av Caroline," sa Nolan rolig, og det streifet meg plutselig at han kanskje kjente at jeg hadde strammet kroppen når han hadde rørt meg. Men heldigvis snakket han ikke om det. "Det blir ikke noe prikkete kjole på deg. Faktisk blir det en hvit kjole som kommer til å flagre opp når vinden blåser nedenfra."

Jeg så absurd på ham som om han hadde mistet vettet, og skjønte virkelig ikke hva han hadde ment til et bilde plutselig dukket opp i hodet mitt. Marilyn Monroe.
Marilyn Monroe i den hvite kjolen som flagret opp og hun måtte holde den nede. Nå måtte han kødde med meg!

"Jeg skal søren meg ikke være noe Marilyn Monroe," slo jeg fast an og så bestemt mot han. Han så opp mot meg og det varme blikket hans møtte mitt og jeg følte plutselig en stor trang til å rødme.
Jeg rev blikket bort og bestemte meg for å heller fokusere på hyssingen som lå på bordet bak i hjørnet. Fin hyssing. Jepp, det var den. Kul, lilla hyssing. Fokuser på hyssingen, ikke se på Nolan for da blir det kleint, Caroline. Jappsi, dette greier du.