Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 5; "Sophie Collett Wolverhampton"

"Jeg elsker deg, Caroline..." hvisket han lavt inn til øret mitt.

Jeg smilte. Brandons hånd kom smygende opp til kinnet mitt. Hele kroppen min vibrerte og lengtet etter å få følt han, vært med han og elske han. Bare Brandon og meg, ingen andre.

Han smilte og jeg skjønte at vi tenkte akkurat det samme. Og plutselig lente han seg og kysset meg. Leppene våre møttes og danset sammen i en rytme som aldri tok slutt. Jeg sukket og ville bare stoppe øyeblikket, aldri ta leppene mine bort fra de fyldige leppene hans.

Etter en stund trakk han seg litt unna.

"Du er så vakker, Caroline..." hvisket Nolan igjen.

Vent, hva? Nolan?

Jeg reiste meg fort opp fra senga og pustet tungt. Det var en drøm, Caroline - en drøm. Bare en drøm, reperterte jeg hele tiden til jeg sovnet igjen. Og i det ene sekundet før jeg la meg viste jeg at en liten del av hjernen hadde ønsket det ikke var det.

*

"Hva er klokken, Dorothy?"

Hun sukket.

"07.30 som vanlig, fru. Collett," svarte hun. Øynene mine sperret seg opp.

"07.30? Du skulle ha vekket meg tidligere! Jeg kan ikke komme for sent andre skoledag og jeg har ikke avtalt med Fred om å hente meg så nå blir jeg hvertfall sen!" Hylte jeg panisk.

Dette var virkelig ikke min dag i dag.

Da jeg kom ned til kjøkkenet lå take-out maten som Lindsay hadde tatt med hjem, på bordet. Jeg lagde en grimase og dyttet maten fra meg.

Noen dukket opp ved siden av meg og satte frem en ferdigsmurt sandwich.

"Vil ikke risikere å få noe spy her," Brandon trakk på skuldrene og fortsatte å tygge på sin egen sandwich.

"Takk..?"

En klein atmosføre fløt rundt oss og jeg viste at jeg måtte få spist ferdig maten kjapt, før det rakk å bli kleinere.

"Eh. Takk for maten..."

Brandon nikket kort. Jeg gikk stum vekk fra stillheten som lå mellom oss. To ord; så flaut.

*

Jeg sto og ventet på busstasjonen mens jeg sjekket rutetabellen for tredje gang. Akkurat da kom en dobbeldekkers buss kjørende mot meg. Var det nummer E1? Jeg myste mot den og kjente lykken slå meg i det jeg innså at det var min buss. Hvis jeg var heldig så ville jeg kanskje ikke bli så sen.

Og like fort som den kom, passerte den meg også.

"Hva søren?"

Jeg dumpet ned på benken og dro hånden frustrert gjennom hodet. Dette var virkelig ikke min dag. Men igjen, når var sist det var det?

En slående, rød bil stoppet opp foran meg. Holy... Den bilen der så ut til å koste mer enn livet mitt. Jeg blunket usikkert i det føreren rullet ned vinduet. Til og med måten vinduet rullet ned på var så... posh.

Det store sjokket kom da jeg så hvem som satt i førersetet.

"Her i London signaliserer vi med hendene om vi skal sitte på bussen."

Jeg blunket.

"Åh," var alt jeg kom på som var passende å si. For, hva annet var det å si?