Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 21; "Forblindet"

Jeg pirket i maten og kjente etter om jeg fortsatt var sulten. Hah, det var nesten litt for tragisk å tenke på. Jeg hadde ikke vært sulten eller hatt noe matlyst helt siden jeg hadde tatt første skritt inn i resturanten. Merkelig nok.

" - Også sentret Torres til meg, før jeg driblet meg forbi forsvaret og lagde den perfekte scoring!"

Nathan hadde bare bablet om sine mål og fantastiske pasninger, og i bunn og grunn fotballen helt siden vi hadde kommet inn. Og jeg, vell jeg gjorde det man måtte gjøre, nikke, smile og virke interessert.

" - Og helt siden da, har det gått rykter om at Arsenal tenker å kjøpe meg, men det er vell ikke helt sant tipper jeg. Uansett, hva tenker du om det, Caroline?"

Jeg tenkte over da Brandon sto og stirret på meg med de bønnfallende øynene hans om å at jeg ikke skulle bli med Nathan. Hmm... Jeg lurer på hvorfor. De store, brune og tryglende øynene hans som nesten var helt uimoståelige. Jeg følte meg forferdelig der og da, og det verste var at jeg ikke ante hvorfor.

"Caroline?"

Nathan veivet en hånd foran ansiktet mitt og jeg skvatt til. Jeg stirret sjokkert på ham og funderte over hva jeg hadde gått glipp av. Gulp, dette var vell ikke det beste tidspunktet å være med han på - jeg følte meg dårlig og ville egentlig bare hjem og sove. Vell, jeg følte meg kanskje ikke akkurat dårlig, men jeg følte meg nesten slem? På en rar og ukomfortabel måte, som om jeg hadde gjort noe galt jeg måtte få rettet opp på. 

Jeg så tilbake på Nathan som så forvirret ut på meg. Jeg prøvde å smile unnskyldende og trakk nervøst på skuldrene.

"Jeg er bare... Øh... Litt sliten?"

Han så rart på meg før han nikket forståelig og ga meg et varmt smil. Han hoppet av setet før han strakk hånden ut mot meg og gjespet samtidig. Hva ville han fram til? Jeg stirret usikkert på den samme hånden som jeg hadde tatt imot for å dra vekk. Fra Brandon, hvisket en stemme inni meg. Jeg gulpet og ville nesten stirre sjokkert på meg selv.

"Vi kan ta en tur i parken?" Foreslo han og så på meg med bambi øyne som var vansklig å motså. Akkurat som Brandons øyne. Munnen min formet seg til en rett strek og jeg lurte på hva for no gærent som foregikk i hodet mitt. Hadde det turna helt for meg?

"Eller stranda, hvis du foretrekker det bedre?" Smilte han, men man så hvor utålmodig han ble.

Jeg åpnet munnen for å si noe, idet stemmen inni meg fortatte å plage meg. Ikke dra med ham! Du trenger en annen! Jeg lukket øynene og tok et dypt åndedrag. Hva var det som foregikk? Jeg trengte ikke en annen, jeg hadde gode, fantastiske Nathan her og... Ikke Brandon.

"Jeg føler meg dårlig."

Øynene mine vokste av forskrekkelse over det jeg netopp hadde sagt. Hva søren hadde gått av meg? Det var som om hjernen min fortalte meg hva jeg ville gjøre, men som om... Hjertet mitt valgte noe annet. Jeg ristet på hodet og prøvde å konsentrere meg. Skjerp deg, Caroline!
Nathan så forvirret ut og trakk hånda forsiktig tilbake til seg. "Vil du dra?"

Nei, det ville jeg langt ifra gjøre. Han var en perfekt gutt å være med!

"Ja."

Han nikket og man kunne se at han ikke klarte å skjule skuffelsen i øynene hans. Han så opp mot meg og møtte øynene mine før han nikket.

"Jeg skjønner."

Jeg stirret rart på ham til respons. Skjønner? Hva mener han ved skjønner? Jeg gulpet ved tanken på om han kunne ha lest tankene mine og samtalen jeg netopp hadde i hodet. Selv om det så si var umulig, var tanken fortsatt skremmende.