Englands Utvekslingsstudent

Kapittel 11; "Ønskepunkt nr. #4"

Jeg sukket i det jeg sto opp. Det hadde gått et par uker siden jeg og Brandon hadde hatt vår lille 'uenighet', og det så faktisk mest ut som om det var han som var sur.

Han hadde ignorert meg hele tiden og oppført seg som om jeg ikke eksisterte. Han kastet nesten aldri et glimt på meg, og hvis han sa noe var det ikke mer enn et par ord, men ellers var alt som før.

Blogginnlegget om meg var enda ikke slettet, men Sylvié hadde ikke brydd seg ettersom hun sikkert hadde lagt merke til hvor mye Brandon sikkert hatet meg nå. Fred var den samme vanlige, Nolan var den samme vanlige og alt var egentlig ganske normalt.

Livet mitt hadde plutselig snudd litt opp-ned da jeg hadde stengt Brandon ute og av en eller annen grunn hadde den endt opp som det livet jeg egentlig søkte etter. Et liv uten drama, stress og komplikasjoner, men samtidig hadde jeg følt at noe manglet. Den lille lysten av spenning i livet som skulle skape en liten berg-og-dal-bane. Den var borte. Søkk vekk.

Jeg hadde følt mye av den følelsen og lysten da jeg fortsatt var i Norge, og av en eller annen grunn hadde jeg også følt litt av den her i England. Men nå hadde den forsvunnet og livet mitt var rett og slett blitt... Kjedelig. Jeg hadde samme rutine hver dag; stå opp, dra på skolen, være med Fred og noen ganger Nolan, lære på skolen, vente til skolen er ferdig, dra hjem, spise, tilbringe litt tid med Lindsay, gjøre lekser, lese en bok, legge meg og gjenta alt dagen etter igjen.

Og alt var alltid det samme og jeg hatet det. Jeg ante ikke grunnen for jeg hadde jo lyst på det livet. Jeg forventet at det nye livet skulle være slikt. En helt stressfri liv som ikke krevde noe flere krefter enn det jeg hadde, men innerst inne visste jeg at det egentlig ikke var helt det jeg søkte etter likevel. Jeg trengte noe eller noen som kunne gjøre livet mer spenningsfylt.

Jeg la tanken bakerst i hjernen før jeg strakk på ermene og gjespet høyt da noen plutselig banket på. Hjertet mitt stanset et sekund i det jeg hørte Lindsay's stemme. Jeg minnet meg selv om å slappe av og begynte å lure på hvorfor jeg plutselig fikk så store forhåpninger. Jeg kremtet og rensket halsen i det jeg mumlet et lite 'kom inn'.

Lindsay åpnet døren og smilte forsiktig til meg i det hun satte seg ved i sengen. Jeg så forundret på henne og vurderte over om jeg kanskje skulle få i gang en samtale slik at det ikke kom til å bli dødt atmosfære som bare kom til å flyte rundt oss.

Lindsay trakk pusten og snudde seg nølende mot meg.

"Brandon har forandret seg."

Jeg hadde visst det. Selvfølgelig kom hans egen mor til å legge merke til det. Alle kom til å legge merke til det en gang. Han hadde forandret seg. Hvordan, visste jeg ikke helt - men han hadde gjort det.

Jeg våget ikke å se opp og så heller nervøst ned og nikket. Det ble stille rundt oss, men jeg visste at det ikke var en klein stillhet. Det var mer som en slags 'tenke-over-alt-og-ingenting'-stillhet.

Jeg hadde skjønt hvorfor hun hadde sagt det og hvorfor hun akkurat hadde kommet til meg. Jeg var en av grunnene til hvorfor han hadde forandret seg. Jeg hadde ikke fulgt instruksene som Lindsay hadde forklart så nøye og grundig over. Jeg hadde ikke gitt han tiden han trengte eller dømt han på riktig måte. Jeg dro beina mine tettere mot meg og satte armene mine rundt dem som om jeg ville beskytte meg selv fra alt rundt meg. Jeg lukket øynene og så for meg Brandon. Smilet hans, den humrende latteren hans og alt ved ham. Jeg hadde ikke sett det på evigheter og jeg savnet det.

"Unnskyld," hvisket jeg i det jeg ikke klarte å holde meg mer. Og for andre gang i mitt nye liv braste jeg ut i gråt.

*

"Jeg lover, jeg har det helt fint," løy jeg og klistret et falskt smil i ansiktet i det Lindsay hadde spurt meg enda en gang om det gikk bra med meg. Vi satt i kjøkkenet og drakk kakao med marshamallows. Og som vanlig måtte jeg grine som en liten unge når jeg følte meg skyldig. Lindsay hadde vært som plaster på såret og trøstet og gitt meg utrolig mye omsorg enn det jeg egentlig fortjente.