Finnes ekte kjærlighet?

En jeg kan stole på?

Jeg vet døren er låst, den lager alltid et høyt klikk når den bli lukket. Defor snur jeg meg ikke, men bare fortsetter kursen mot stranden. Andrea går ved siden av meg, og smiler noe hun alltid gjør. det er en stillhet mellom oss. Ingen av oss sier noe, men bare fortsetter å gå rett fram. Plutselig bryter Andrea stillheten. "Jeg har aldri svømt med noen barn her før"sier hun. "Det er fordi det blir så fort djupt her, og det bor mangen små barn her og de får ikke lov å bade her". "Å ja det forklarer hvorfor det bare er voksne som bader her" sier hun tankefullt. Etter dette er det igjen ingen som sier noe. "Der er stranden" sier jeg kjapt. Hun springer ned til stranden, og jeg henger på slep. Jeg har ikke på meg sko, fordi det ikke er så langt til stranden. Steinene som ligger på bakken kjennest ut som knuste glass. De er ganske skarpe. Jeg har aldri tenkt over det før.

Før jeg har tenkt ferdig er vi nede på stranden. Jeg putter føttene mine nedi den finkornede sanden og drømmer meg vekk. "Melissa er du der? Jorden kaller". "Hæ, jeg bare tenkte litt, hva da?" "Blir du med og bader eller?" "Ja selfølgelig, kom igjen". Solen glinser i vannet og jeg blir blendet. "Jeg ser ingen ting" sier jeg. "Det er bare å hoppe uti vannet" sier Andrea høyt".

Vannet kjennest deilig mot huden, varmt og beroligende. Andrea har allerede begynnt å svømme utover. Jeg derimot har så vidt kommet ut i vannet. Lenger ute i vannet hører jeg Andrea rope og le høyt. "Vent da Andrea, jeg kommer ut til deg!". "Kjapp deg da!" Jeg er på vei ut til Andrea. Hun er overraskende kjapp å svømme. En ting jeg ikke visste om henne. Jeg svømmer så kjapt jeg kan. Jeg haler innpå. Er nesten framme ved henne. Solen skinner fortsatt så jeg lukker øynene mine et par sekunder, og når jeg åpner dem igjen er ikke Andrea å se noen steder. Panikken slår meg. "Andrea!" "Hvor er du?!" "Jeg blir kjempesur visst dette er en dårlig spøk!" "Hvor er du?"