Finnes ekte kjærlighet?

Det var det jeg trodde

Jeg vet hva det er. Jeg ser noe brunt som flyter i vannskorpen. Jeg bøyer meg ned og tar på det. Det kjennes ut som hår. Er det en død person? Plutselig slår det meg. Er det Andrea som flyter her. Er hun død? Jeg tar tar tak i håret og drar personen over på ryggen. Det er Andrea! "Andrea!"roper jeg. Jeg rister i henne, hun svarer ikke, hun bare ligger og flyter i vannet. Jeg har ikke med meg mobilen min. Den er hjemme. Hva gjør jeg? Skal jeg hjem og hente mobilen og legge andrea på stranden, eller skal jeg holde henne og rope på folk fra gaten? Mobilen. Jeg henter mobilen og ringer til ambulansen.

Pulsen stiger. Hjertet dunker. Jeg skjelver i beina. Hun ligger der og dupper i vannoverflaten. Jeg tar tak under armene hennes og drar henne inn mot land. Hun ligger på sanden med ansiktet opp. Hun ser avslappet ut. Leppene hennes forandrer farge fra mørk rød til lys rosa. Jeg har sett folk hjulpet personer som har druknet. Så jeg gjør det samme som jeg har sett på tv, jeg legger de skjelvende kalde fingrene mine på brystkassen hennes og begynner å trykke. Det er mye tyngre enn det der ut som tenker jeg. Hånden min kniper igjen nesen hennes og jeg legger leppene mine på hennes. Jeg blåser luft i lungene hennes. Mobilen min, jeg legger henne forsiktigt på sanden oppe fra vannet.

Jeg tar beina fatt og løper mot huset. Når jeg kommer til døren er den låst. Jeg får panikk. Nøkkelen? Den er under trappen. Beina mine skjangler ned trappen og tråkker over dørstokken. Der er nøkkelen, hendene mine fomler etter nøkkelen. Jeg har nøkkelen, nå må jeg låse opp døren.

Rommet mitt er som alltid rotete, og jeg finner ikke mobilen. Der, der ligger den og lyser mot meg. Jeg tar tak i mobilen og springer ut ytterdøren. Ytterdøren lukker seg med et høyt smell. Igjen er jeg på vei mot stranden, første gangen med Andrea andre gangen uten. Hva blir det neste?