Finnes ekte kjærlighet?

Til jord skal du bli

Jeg leser navnet på kortet. Jeg gulper. "Det er begravelsen til Andrea" sier jeg svakt. Jeg tror mamma hører det selv om jeg sa det veldig lavt. "Ja vennen jeg vet det" sier hun rolig. "Når er det?" Spør hun meg. "I morgen" svarer jeg henne.

Hendene mine skjelver og jeg begynner å puste tungt. Svarte prikker dukker opp i sidesynet mitt. Balansen min svikter. Jeg ser en stol framfor meg, og prøver å ta tak i den, men bommer. "Melissa!" Hører jeg mamma rope før jeg detter i gulvet. Jeg merker at jeg treffer gulvet. Alt forsvinner rundt meg. Jeg ser ingenting, hører ingenting og vet ingenting.

Noen tar på meg. Jeg våkner av at jeg ligger i en seng. Hvor er jeg? Er jeg hjemme? Alt jeg tror er feil. Jeg er ikke hjemme. Jeg er på et sykehus. Igjen er det andre gangen jeg havner på sykehus på grunn av at jeg har svima av. Det er litt flaut når jeg tenker over det.

Øynene mine svir. Og jeg klarer ikke se hvem det er som ser meg inn i øynene. Det går fra svake konturer til at alt er krystall klart. Nå ser jeg hvem det er som ser meg i øynene. Neida dette kan ikke bli mindre flaut. Det er legen som sist gang hjalp meg når jeg svima av. "Hei igjen" sier han. Jeg prøver mitt beste for å smile, men det blir heller et stygt skeivt perverst glis. Jeg prøver å gjøre mitt beste for at det skal se bra ut, men det ser ikke ut sånn som jeg hadde tenkt. "Går det bra?" Spør han meg. Jeg klarer ikke snakke, så jeg nikker. Han forstår nikket. "Hvorfor er du her i dag?" Spør han meg. "Jeg svima av, igjen" stammer jeg fram. Han nikker. Ok jeg forstår. "Sist gang svima du av på grunn av en jente som het hva?" Spør han meg. "Hun het Andrea" svarer jeg han. "Hva er grunnen denne gangen?" "Den samme som sist" svarer jeg han. Han ser seg rundt og peker på en dør. "Vil du at moren din skal komme inn hit?" Spør han meg. "Ja veldig gjerne." Hun kommer gående mot meg og smiler. Jeg prøver å smile tilbake, men jeg vet ikke om det ser så veldig vakkert ut. Sikkert samme perverse gliset som sist. Hun setter seg ned med meg. "Dette kommer til å gå bra" sier hun så rolig som bare hun kan. Hun gir meg en god klem, og spør legen om jeg kan komme hjem i dag. Han svarer at jeg kan reise hjem etter en liten skjekk om jeg har det bra.

Jeg sukker lettelsens sukk. Da vet jeg en ting. Jeg rekker heldigvis begravelsen til Andrea. Jeg hadde gjort alt for henne. Jeg hadde dødd for henne. Ofret mitt liv for henne. Jeg hadde gjort alt for at hun skulle levd videre. Siden jeg ikke gjorde nok, må jeg leve med dårlig samvittighet resten av livet mitt. Kunne jeg ha spolt tilbake i tid og reddet livet hennes, da hadde jeg vært lykkelig. Som sagt jeg hadde gjort alt for henne. Alt, absolutt alt.

Tusen takk for at dere leser historien min.😀👍 Det kommer flere oppdateringer snart.👍🏻😀😀😀 håper dere fortsetter å lese videre. Det betyr mye. Følger dere meg, følger jeg dere tilbake. Husk å kommenter!😀😉😉👍🏼😀👍🏻😊