Finnes ekte kjærlighet?

Gjort er gjort

Det er ingenting jeg kan gjøre. Det som har skjedd hører til fortiden, ikke fremtiden. Jeg må tenke framover. Ikke bakover. Ikke tenke på hva jeg burde ha gjort og ikke gjort. Det er som det er, og ingenting kan forandre det.

Tankene mine svirrer rundt i hodet. Kjennest ut som om de krangler om hvem som er størst og best. Det er en tanke i hodet mitt som skiller seg ut. Andrea. Navnet hennes går i reprise hele tiden. "Få det til å stoppe!"roper jeg høyt. Nei det går ikke sier jeg til meg selv. Det er sånn livet er. Naturen må gå sin gang. Det er helt forferdelig, men det er den bitre sannheten. Ingenting å gjøre. Gjort er gjort.

Det ligger en kjølig stemning i luften. Ingen sier noenting. Jeg ser ut vinduet, like trist ute som inne. Grå skyer og rein som plasker ned. Jeg snur meg og ser mot veggen. Det bildet er tatt av meg og Andrea her hjemme. Mamma ville ta et bilde av meg og henne, siden jeg ikke har hatt så mange venner. Bildet vekker fram minner. Det er to dager siden jeg fikk vite hva som skjedde med Andrea. Det svirrer fortsatt rund i hodet mitt, helt til mamma kremter. "Hva tenker du på?" Spør mamma. "Andrea" sier jeg stille. Hun nikker og ser på bildet i stillhet. "Var det på stranden bildet ble tatt?" spør jeg mamma. "Mhm" svarer hun tilbake. Hun rister på hodet. "Skal vi gå og lage middag?" Spør mamma. Jeg nikker som et svar. Hun forstår og går inn på kjøkkenet. "Hva er det til middag?" Spør jeg mamma. "Du kan velge" svarer mamma. "Kan vi ha pizza?" "Ja det kan vi, det er jo du som bestemmer" sier mamma litt rolig. "Gå inn og sett deg på stuen du" sier hun. Jeg gjør som hun sier og setter meg ned i sofaen. Det er kaldt her. Jeg begynner å hakke tenner. Jeg stirrer på teppet og surrer det rundt meg. Det legger seg rundt meg som en dyne. Det føles godt og vamt. Ikke lenge etter er jeg dypt inne i drømmeverdenen. I drømmeverdenen styrer jeg ingenting. Det er tankene mine som styrer alt. Og alt jeg tenker på er Andrea.

I drømmen: ikke gå sier jeg til Andrea. Hun hører meg ikke ser det ut som. Hun har musikk i ørene så det er ikke så rart. Vi er med en traffikert vei. Ikke vet jeg hvordan vi havnet her. Jeg ser ingen biler før jeg ser noe som beveger seg i sidesynet mitt. En bil. Andrea hører den ikke, hun går ut i veien. Bilen tuter. Hun snur seg mot bilen. Jeg ser alt i sakte film. Håret hennes flagrer i vinden, og bilen lager merker i asfalten. Det kviner i bremsene. Så slutter alt å skje i sakte film. Jeg rekker nesten ikke se hva som skjer, før jeg hører et smell, og et skrik. Til slutt hører jeg et høyt klask mot asfalten. "Nei!" Skriker jeg.
Takk for at dere leser😀👍🏻 det kommer snart ny oppdatering. Håper dere fortsetter å lese videre. Kommenter om det er noe dere ikke liker eller liker.😀😀😃👍🏼👍🏼