Finnes ekte kjærlighet?

Å leve eller dø

Jeg har mobilen i hånden. Nummeret til ambulansen er 113, det husker jeg veldig godt. Beina mine løper mot stranden. Beina mine løper bare uten at jeg gjør noen ting. Er det adrenalinet som gjør det? Pulsen min stiger og hjertet mitt dunker fortere enn noen sinne. Stranden kommer nærmere i horisonten.

Der ligger hun, like avslappet som når jeg dro. Jeg sprinter ned til henne og kjenner på pulsen hennes, jeg kjenner ikke noe. Ambulansen. Jeg taster inn 113 på mobilen og trykker på ring. Det tar en stund før noen svarer i andre enden. "Ambulansen hva gjelder det?" "Jeg badet med veninnen min og jeg snudde meg bort i et øyeblikk, og hun var borte." "Hvor er hun nå?" Spør damen i telefonen. "Jeg dradde henne opp av vannet og nå ligger hun på land i sanden" sier jeg. "Hvor lenge var hun under vann?"spør damen. "Jeg tror det var 2 minutter kanskje mer eller mindre." "Ok hva heter du?" Jeg heter Melissa Andreasen". "Ok hvor er det dette tar sted?"spør damen. "I Kristiansand" sier jeg. "Ok kan du sitte med jenta til vi kommer?" "Ja det kan jeg" sier jeg. "Vi kommer om ti minutter" sier damen i telefonen. Jeg hører bare et pip og summing etterpå. Hun har lagt på, de er på vei.

Fem minutter senere hører jeg sirener, de er i nærheten. Der ser jeg ambulansen. Den er rett framfor stranden og tre menn og en kvinne kommer springene ut av ambulansen. De tar med seg en båre og kommer mot meg og Andrea. En mann setter seg ned mellom meg og Andrea, han kjenner etter puls. "Vi har ikke puls!"roper mannen. "Hva heter jenta?" Spør kvinnen. "Andrea" svarer jeg. "Hun har ikke puls, lippene mister farge og hun er veldig kald" sier damen rolig. "Hun må på sykehus straks" sier damen til meg og de andre mennene.

"Du kan bli med" sier en annen mann med svart hår til meg. "Ok, jeg blir med". Hun er jo bestevennen min, eller skal jeg si var. Jeg vet ikke hva jeg skal si.