Finnes ekte kjærlighet?

Det fremtiden bringer

Jeg våkner med en dundrende hodepine. Hva er det som har skjedd. Hvorfor har jeg hodepine? Det siste jeg husker fra i går er at jeg skrek. Mer enn det husker jeg ikke.

Det banker på døren. Mamma kommer inn."Går det bra?" Spør hun meg. "Jeg vet ikke helt" svarer jeg henne. "Hva er galt?Nei dumt spørsmål, jeg vet hva som er galt sorry Melissa, skulle ønske det var noe jeg kunne ha gjort for at du skulle følt deg bedre." "Det er noe du kan gjøre for meg" sier jeg. "Hva da?" Spør mamma meg. "Du kan kjøpe en ny kjole til meg" svarer jeg. "Ok hvordan skal den se ut?" Spør mamma. "En som er svart, eller en mørk farge på"svarer jeg henne. "Ok snakkes senere" sier hun. Hun går ut av rommet mitt og lukker døren. Litt senere hører jeg at hun lukker ytterdøren. Så blir den låst. Jeg er alene hjemme. Hva skal jeg finne på?

Jeg går ned i stuen og setter meg i sofaen. Film tenker jeg. Det kan jeg gjøre til mamma kommer tilbake. Jeg går ut på kjøkkenet og popper popcorn og finner meg en brus. Hva film skal jeg se? Spør jeg meg selv. The perfekt get away. Den kan jeg se. Jeg trenger litt spenning i hverdagen. Den er veldig spennende synest iallefall jeg.

Slutten nærmer seg. Den er så sinnsykt spennende nå. Filmen er akkurat ferdig da døren blir låst opp. "Hei vennen" sier mamma. "Hei" svarer jeg tilbake. "Har du kjøpt en kjole til meg?" "Ja, jeg fikk tak i en svart en". "Håper du liker den" sier hun. Det hun drar opp av posen er den vakreste kjolen jeg noensinne har sett. "Gå og prøv......" Før hun har sagt ferdig setningen er jeg allerede på vei opp på badet. Jeg tar kjolen på meg og ser på meg selv i speilet. Den er nydelig. Den er like overfor knærne og har blonder brodert inn i stoffet.

Jeg går ned trappen. Mamma glaner på meg. "Du ser nydelig ut" sier hun forbløffet. "Tusen takk" sier jeg. "Nå vet jeg hva jeg skal ha på meg i begravelsen". "Ja kjolen er jo nydelig"sier mamma. "Hva skal du ha på deg?" Spør jeg henne. "Jeg vet ikke, jeg finner sikkert bare noe i skapet" svarer hun meg.

Jeg går inn på kjøkkenet. Det ligger et kort på bordet. Hva er det? Spør jeg meg selv. "Hvorfor har ikke du åpnet kortet?" Spør jeg mamma. "Jeg synest at du burde gjøre det" svarer hun meg. "Ok takk"sier jeg. Jeg tar tak i kortet og åpner det forsiktig. På forsiden av kortet står det til familien Andreasen. Jeg åpner kortet og begynner å lese. "Dere er velkommne i begravelsen til......."