Strong Feelings

kapittel ÉN

~Bree~

"Jeg kan ikke tro du er gift," hviner jeg og slenger armene mine rundt min kjære bestevenninne som har vært der for meg helt siden 1. klasse.

"Og jeg kan ikke tro at du ikke er det! Hallo-o, du og Blake elsker jo hverandre, så hvorfor ikke gifte dere?" Liv børster noe rusk av brudekjolen sin og hilser på et eller annet par som går forbi oss. Vi står ved baren, med mange folk svingende rundt oss - både fulle og edru. Dere skjønner, Liv giftet seg for noen timer siden, og nå er vi på selskapet etter vielsen. Jeg har på meg en lilla, lang maxikjole - brudepikenes antrekk.

"Vi er kanskje ikke gift, men vi har noe annet som dere ikke har," blunker jeg, passer på og ikke fortelle mer enn det jeg kan. Jeg skal ikke avsløre til Liv idag at jeg er gravid, mest fordi jeg vil at hun skal fokusere på sitt eget bryllup og ikke meg.

"Hva da?" spør Liv ivrig. Når jeg ikke svarer, sukker hun og ser på meg strengt. "Bree, du kan ikke si A uten å si B, du må fortelle meg hva dere har som vi ikke har."

Jeg snøfter og tar en slurk med vann fra glasset jeg nettopp fikk av bartenderen. Jeg sveiper blikket over alle folkene i lokalet, og setter blikket fast på Sebastian og Logan. De sitter på ett av rundbordene og snakker om ett eller annet, tydelig en ganske intim samtale ettersom de holder hender og ser hverandre dypt inne i øynene.

"Bree! Fortell meg det!" hisser Liv, noe som får meg til å flytte blikket bort til henne igjen. Den dama der, altså, hun gir seg aldri.

Heldigvis blir jeg reddet fra å svare da Lance kommer opp bak henne og løfter henne opp i brudestilling. Liv hyler av overraskelse og glede, og slenger hendene rundt ektemannen. Lance ler også, før han tar noen piruetter og slipper henne ned igjen. De kysser langsomt og intimt, og det er mitt tegn til å se bort. Så derfor flytter jeg blikket bort på min bedre halvdel - nemlig Blake.

Han står og snakker med Lance sine foreldre, og i hånden har han et glass med whiskey. Han nikker regelmessig av hva det Mr og Mrs Ramsey sier, ser ut til å kjede livet ut av seg. Jeg smiler og legger hendene mine på magen min. Det er bare noen dager siden jeg fant ut at jeg var gravid, og det har ikke begynt å synes på magen min enda.

Tenk at barnet jeg har i magen min, er bare mitt og Blake's. Det er vårt.

Jeg strutter bort til Blake, sniker meg mellom arma og magen hans, slik at foreldrene til Lance smiler unnskyldende og går vekk. Blake sukker lettet og ser takknemlig ned på meg. "De holdt på å drepe meg."

"Jeg vet det, det er derfor jeg reddet deg. Du skylder meg en," gliser jeg og lar pekefingeren min stryke rundt i sirkler på brystkassa hans. Han har på seg en mørkeblå dress, og han ser ser så utrolig kjekk ut at jeg nesten ikke klarer å holde tilbake de pirrende følelsene. Jeg kan skylde på hormonene, men sannheten er at jeg alltid har følt det sånn for ham. 

"Ja, det gjør jeg," mumler han og legger hendene sine om ansiktet mitt og trekker meg inn i et kyss. Han legger leppene sine mot mine, får meg til å glemme alle bekymringer og alt stress. Jeg stryker hånden min i nakken hans, presser han nærmere meg.

Gud, så glad jeg er for å ha ham.

Jeg er den første til å trekke meg unna, vil jo ikke at alle sammen skal se på at vi kliner i offentlighet. Jeg har fortsatt hånden på nakken hans, og han lener pannen sin mot min. "Jeg har allerede en baby i magen, det er bare å ro deg ned," hvisker jeg, noe som får han til å smile.

"Er du sikker på at det er min baby, nå da?" spør han på tull, og jeg bestemmer meg for å spille med. Jeg rynker nesa og trekker på skuldrene.