Strong Feelings

kapittel TRETTITO

~Bree~

Jeg står lent mot dørkarmen og iakttar Simon, ser på hvor unøye og ugrasiøst han legger på laken på sofaen, hvor han skal sove i natt. Siden han nettopp slapp ut av fengselet, har han ingen sted å bo. Så nå er jeg alene i leiligheten med tre menn; Simon, Blake og Kody. Kody sitter i godstolen og ser med humor i øynene på Simon, som nå begynner å bli veldig oppgitt over at han ikke klarer å legge lakenet på sofaen.

"Jeg har gjort dette jævlig mange ganger i fengselet, men med en gang jeg slipper ut klarer jeg det ikke lenger? Hva i helvete," mumler han irritert og slenger fra seg lakenet, før han etterpå deiser ned i sofaen og sukker tungt. "Må jeg ha på laken?" spør han.

"Ja," svarer jeg og Blake strengt og samtidig. Han har nå dukket opp bak meg og lagt hendene rundt om midjen min. "Vi vil faen ikke ha noe Simon-bakterier på den sofaen der," sier Blake.

"Faen ta dere," sukker Simon. 

"Til meg var det allerede redd opp da jeg kom hit," gliser Kody selvsikkert og lener seg tilbake i stolen fornøyd.

"Vi visste ikke at du skulle komme," sier jeg og himler med øynene.

"Så hvorfor hadde dere lagt trekk på senga da?" spør Kody og hever øyenbrynene mot meg. "Dypt inne i den lille kroppen din visste du at det kom til å komme noen som trengte senga. Den personen var meg." Det usedvanlige glimtet i øyet overrasker meg. Han virker nesten glad. 

Jeg mumler noen bannord under pusten min og går til kjøkkenet. Der henter jeg litt lakris fra en skuffe, ser ned på magen min og sukker. "Dere gjør meg feit," hvisker jeg til magen min - teknisk sett barna mine - og ler smått. De gjør meg kanskje feit, men det er verdt det.

"Du går stadig bort fra meg, jeg begynner å lure på om du ikke elsker meg lenger." Stemmen til Blake kommer opp bakfra, og jeg snur meg kjapt rundt, møter de sexy, mørke øynene hans. 

"Det er ikke det at jeg ikke elsker deg, sier jeg og lener meg mot kjøkkenbenken. "Det er bare det at jeg elsker lakris mer." Jeg ler ertende og tar en bit, ser hvordan blikket til Blake mørkner. 

"Åja?" mumler han ondt og gjør en kjapp bevegelse mot meg; tar et godt tak om hoftene mine og løfter meg opp på kjøkkenbenken, får meg til å hvine. Han skiller beina mine og stiller seg mellom, fører tommelen sin over kragebeinet mitt, og opp til munnen, virker genuint fascinert over kroppen min. "Jeg tror du elsker meg mer. Hvem gjør ikke?"

Jeg himler med øynene. Selvgode Blake er tilbake. "Mange."

Han smiler skjevt og lener seg inn mot meg, legger leppene mykt mot mine og kysser meg. Jeg motstår fristelsen og later som om jeg ikke vil kysse tilbake. Blake trekker seg unna og ser sjokkert på meg. Jeg hever øyenbrynene utfordrene, og han ler. "Så det er sånn du vil ha det?" spør han, og jeg bare himler med øynene. "Greit nok."

Plutselig begynner han å kile meg, og jeg hyler høyt. Jeg hater å bli kilt. Selv om jeg ler og virker som om jeg har det gøy, pines jeg egentlig. "Slutt, Blake!" roper jeg mellom latterkrampene, andpusten. Han fortsetter, og jeg prøver å sprelle unna. "Blake!" hyler jeg. "Du skader barna!"

Med ett stopper han opp og ser bekymret på meg, ansiktet blir blekt og hendene faller ned på lårene mine. Han virker redd. 

Jeg gliser ondt mot ham. "Jeg tuller. Men du må slutte, jeg hater å bli kilt."

Fargen kommer tilbake i ansiktet hans igjen, men nå virker han sint. Jeg bare ler. "Du din lille-" begynner han, men blir avbrutt av at jeg presser leppene mine mot hans og får han til å holde kjeft. Han setter i en overrasket mine, men begynner kjapt å kysse meg tilbake. Lavt stønner han, hekter hendene sine under lårene mine og trekker meg mot han, kroppen vår møtes på flere strategiske plasser.