Strong Feelings

kapittel NI

~Blake~

"Faen heller, Kody, du fikk Bree til å bli lei seg! Jeg må springe etter henne," skynder jeg meg i å si, men Kody sukker tungt og drar meg i armen.

"Hun har ingen rett til å bli sjalu. Det var jeg som pulte Lexie, ikke du. Det bare hendte seg at det var i leiligheten din. Ikke noe annet. Hun er hormonsyk, ikke gidd engang. Vi stikker på en klubb," gliser han, stryker vekk håret fra panna. Det er nå jeg merker at han har tatt piercing i underleppa. Det skjedde vel i det tidsrommet hvor han var borte fra leiligheten.

Hva faen? Det er liksom noe av det første man merker hos en person, men jeg har vel ikke sett på Kody så mye. Jeg har så vidt vært med han etter at han kom hit. 

Jeg har bare vært opptatt av Bree.

Og selvfølgelig, jeg må være med Bree mye, jeg elsker henne og hun bærer tross alt mitt barn. Men jeg er nødt til å tilbringe litt tid med Kody også, han er liksom her i byen bare for å besøke meg. Da kan jeg bare ikke skyve ham unna bare for å holde Bree glad.

Bree er viktigere enn alt, så klart, men faen heller da, Kody er fetteren min. Vi har vært bestekompiser i hele oppveksten min, og dette er ikke tiden til å stenge ham ute.

"Greit, jeg vet om det beste stedet," flirer jeg og slenger hånda rundt skuldrene hans, kødder litt med håret hans slik at han knurrer og dytter meg vekk.

"Jeg visste ikke at du fortsatt festet," sier Kody med et lite rynk på nesa. "Du er faen meg en far snart, og du driver fortsatt på å fester? Bra jobba, bror."

Jeg sukker. "Har ikke drukket meg ordentlig full på lenge," sier jeg, utelater den parten om at det faktisk går helt fint. Å være full hele tiden var seriøst ikke noe for meg, jeg følte meg ræva hele tiden. Altså, ja, jeg elsker alkohol; men jeg har ikke lyst til å drikke meg dritings. Det er litt voldsomt.

"Det må vi gjøre noe med," sier han og klapper meg på skuldra. 

Kody er faktisk født et år eldre enn meg. Okei, nei, man kan ikke si at det er et år. Jeg har bursdag 21.januar, og han har bursdag 14.desember. Bare en måned i mellom, men han regnes fortsatt som et år eldre enn meg. 

Pøh.

"Egentlig så går det greit, jeg liker at jeg faktisk klarer å gå på egen hånd," grynter jeg, egentlig litt redd for å bli ledd av. Jada, vi er venner og alt det, men når sant skal sies; har jeg lyst til å imponere ham. Vi var partners in crime før, gjorde alt kødd sammen og drakk oss fulle sammen. Jeg er vel egentlig litt redd for at han ikke vil omgås med meg om jeg ikke vil gjøre de samme tingene lenger.

Jada, Blake Holland kan bli usikker han også, deal with it.

"Hvor er den Blake Holland som jeg kjente og elsket? Han som ikke var en far, han som lå med alle jentene i byen, drakk seg full hver dag og hadde det fett hver kveld? Hva skjedde med den herlige fyren?"

"Han ble forelsket," svarer jeg enkelt, kjenner blodet mitt bobler av å tenke på den tiden hvor jeg og Bree så vidt kjente hverandre, bare kastet stjålne blikk og sendte lure blikk til hverandre. Det er rart å tenke på hvor langt vi er kommet siden da.

Kody himler drastisk med øynene og lar et høyt og utålmodig stønn unnslippe munnen sin. "Fy faen, du er blitt så kjedelig. Kan du ikke bare ha det gøy for i en kveld?"

Jeg biter meg usikkert i underleppen, ignorerer et par jenter som går forbi oss med flørtende blikk. Jeg mener, hva er så galt i å slå løs håret for bare én kveld? Det er ikke snakk om liv og død, heller. Og jeg har rett til å ha det litt gøy også. Kanskje jeg burde teste det ut igjen, sjekke om jeg er den samme partyløven som jeg var for fem år siden?

"Greit," sier jeg med et glis. "La oss gjøre det."

*

~Bree~

Siden jeg er hjemme alene, bestemte jeg meg for istad at jeg skulle invitere over Liv og Lance. Jeg skulle gjerne ha invitert over Jenny og Miles også, men de skulle tydeligvis på et teater ikveld. De har begge så og si de samme interessene, de er det perfekte vennepar.

Det ringer på døren, og jeg smiler litt for meg selv og legger fra meg potetgullposene jeg har i hendene og tripper bort til ytterdøren. Når jeg åpner den finner jeg to forelskede mennesker som holder hender og flirer av ett eller annet.

"Velkommen, kjære gjester," smiler jeg, og vinker dem inn i leiligheten. Sammen går de inn, Lance tar seg friheten til granske meg fra topp til tå, ganske så nøye.

"Du ser ikke annerledes ut. Magen din har jo ikke begynt å bli stor engang, jo," sier han. 

"Jeg antar at du har fortalt ham at jeg er gravid?" spør jeg sarkastisk til Liv, som sender meg et uskyldig smil. Det blonde, bølgete håret hennes ligger perfekt bak på ryggen hennes, håret har både volum og glans. Jeg er sikker på at hun kommer til å bli en proff sminkør.

"Klart jeg har. Han er min bedre halvdel," sier hun og fniser litt, kysser Lance kjapt på kinnet. Han smiler ned mot henne, drar av seg den mørkerøde jakka si.

"Jeg er bare sint for at Blake ikke fortalte meg om det før," knurrer han, klangen av forakt er umulig å unngå. Lance og Blake er som brødre; de krangler og diskuterer hele tiden, men de ordner alltid opp igjen etterpå. "Apropos djevelen, hvor er han? Jeg er klar til å slåss," sier han og knytter knyttnevene pøbelaktig, noe som får Liv til å lukke øynene og sukke.

Jeg sukker og ignorerer den voksende klumpen i magen min. "Han er ute med Kody."

"Han nevnte at han var tilbake ja, på jobb idag," mumler han, stemmen egentlig litt skuffet og skjør. "Så jeg er nødt til å henge med dere to damer i kveld? Herlig."

"Ikke vær sarkastisk, Ramsey," advarer jeg ham, får bare et lurt glis som respons. "Dessuten har jeg bare planlagt at vi skal se på film og spise masse usunt. Dere kan sitte sammen i sofaen og jeg kan sitte ensom på en stol bakerst i stua om dere vil," sier jeg, håper at de merker sarkasmen som ligger begravd i setningen.

Liv snøfter. "Vær så snill, Bree. Jeg vil heller at du skal sitte mellom oss. Spesielt hvis det er skrekkfilm. Jeg vil ikke ha noe av at Lance klemmer hånden min hver gang noe skummelt skjer, eller at han roper meg i øret hver gang han skvetter."

"Jeg gjør vel ikke det!" protesterer Lance, får en rosaaktig farge i kinna. Jeg ler mykt og nikker mot stua.

"Jeg har vært med deg på kino før, Lance, og jeg kan bekrefte det kona di sier."

"Shhhh! Ikke kall meg det. Får meg til å høres gammel ut," syter Liv, legger hendene i kors over brystet og setter surleppa ut. 

"Så du vil ikke bli kalt kona mi?" spør Lance med smale øyne, gransker Liv mistenksomt og trekker seg så langt unna som henne som mulig. "Da begynner jeg å lure på om jeg gjorde en stor feil ved å fri til deg. Jeg trekker det tilbake."

Liv fnyser. "Du elsker meg."

"Du elsker meg," erter Lance.

Liv smiler fredfullt og ser søtt opp på Lance. "Sant."

"Oooookei. Dette er herlig. Dere elsker hverandre. Dere er gift. Herlig. Absolutt herlig. Men la oss bare fokusere på å finne ut hvilken film vi skal se, så jeg kan få tankene mine over på noe annet enn Blake og Kody som er ute og har det gøy uten meg!" sier jeg drastisk høyt og klapper med hendene.

"Herlig," sier Lance og Liv i kor, og deretter beveger vi oss mot stua og setter på en film, bruker resten av kvelden til å se på film, snakke, spise, snakke, flire, snakke, sove. Nevnte jeg snakke?

----------