Strong Feelings

kapittel FJORTEN

~Bree~

Når jeg kommer hjem fra jobb, slenger jeg fra meg veska, slipper posten rett ned på kjøkkenbenken og kjapper meg inn på badet. Fort som svint bøyer jeg meg over doen og lar oppkastet flomme ut av munnen min. Det både smaker og lukter fælt, og det er nesten sånn at jeg brekker meg av stanken. Jeg passer på å holde vekk håret, slik at jeg ikke er nødt til å dusje igjen; jeg dusjet jo tross alt i dag.

Magen min er helt tom, og det er ikke lenger noe å kaste opp. Jeg snufser og reiser meg opp igjen, tørker meg om munnen og blunker vekk tårene som samlet seg i øyenkrokene mine. Jeg må virkelig ha noe å spise, tenker jeg i det jeg går mot kjøkkenet. Siden jeg er lat og orker ikke å lage ordentlig middag enda, tar jeg meg bare en nutrillet.  Det er da jeg får øye på posten vi har fått, og leser kjapt gjennom alt imens jeg tygger på energibaren.

Ett motemagasin som jeg abonnerer på; tvunget av både Liv og Phoebe som insisterer på at jeg kommer til å elske det. Hittil har jeg sett i toppen to sider. En konvolutt fra banken, ett bilmagasin og reklame fra forskjellige butikker. Nederst i bunken er det et brev med en annerledes logo i toppen av venstre hjørne. Det er verken fra banken eller reklame.

Dette er fra fengselet. 

Jeg svelger hardt og stirrer på konvolutten. Utenfor står det: Avsender: Portland Fengsel. Mottaker: Brianna Garcia Dobreva. 

Ikke noe mer. 

Enda en gang svelger jeg, kjenner at hjertet mitt hamrer fortere og fortere i brystet. Akkurat da åpnes ytterdøra, og inn kommer en veldig kjekk og veldig konsentrert Blake som fikler med noe svart han har på hendene. Jeg enser han knapt, blikket er festet på konvolutten.

"Hei, prinsesse," mumler Blake og kysser meg kjapt på kinnet. Øynene hans sveiper fort over meg og han rynker på nesa. "Har du spydd?"

Jeg nikker kort.

"Beklager at du må gå gjennom det," mumler han og trekker seg nærmere meg. Det er først nå han merker at jeg ikke gjengjelder det søte smilet. Han følger blikket mitt ned til konvolutten, og en muskel strammes i kjeven hans. "Hva er det?"

"Jeg vet ikke," sier jeg, stemmen er hard og tørr.

"Det er fra fengselet," bemerker han, som om jeg ikke allerede visste det. "Hvorfor har fengselet kontaktet deg?"

"Jeg vet ikke," sier jeg på nytt. "Men sist gang jeg fikk en sånn konvolutt var i niende klasse. Da fikk jeg det fra faren min." Hjertet mitt strammer seg sammen smertefullt i det jeg tenker på pappa, og jeg lukker igjen øynene. 

"Faren din?" knurrer Blake. 

Blake har aldri møtt pappa, noe som han burde være glad for. Faren min sitter nemlig i fengsel, arrestert for vold mot meg, mamma og brødrene mine. Han ble buret inne da jeg var ni år. Siden da har jeg ikke sagt ett ord til ham, selv om han har prøvd å kontakte meg et par ganger.

"J-Jeg vet ikke om jeg kan lese det selv," innrømmer jeg og puster ut. Deretter trasker jeg stivt bort til sofaen og setter meg hardt ned. Blake følger etter meg med konvolutten i hånda. "Kan du gjøre det?"

"Er du sikker?" spør han. Kneet hans dulter bort i mitt når han setter seg ned, og selv en så liten, ubetydelig handling får meg til å bli enda mer trygg. Blake er her for meg. Ingenting kommer til å skje med når han er i nærheten.

"Ja. Bare les det, vær så snill," sier jeg og smiler svakt. Øynene hans mørkner, sikkert ved tanke på pappa, og han bøyer seg fram for å legge hånda på kinnet mitt. Det søte kjærtegnet han gjør ved å stryke tommelen sin over kinnet mitt varsomt får meg til å slappe helt av. Blake er fullt klar over hvilken effekt han har på meg, og det er sikkert derfor han gjør det.