Strong Feelings

kapittel TO

~Bree~

"Life is a highway, and i want to ride it all night long!" gauler jeg sammen med musikken og tar en liten piruett, lander rett i hendene til Blake som videre fortsetter på sangen med full hals.

"If you're going my way, well i wanna drive it all night long!" synger han med den elendige sangstemmen sin, og ler høyt, selv om det ikke høres så godt over den høye musikken.

"Through all these cities and all these towns, it's in my blood and it's all around," fortsetter en brølende stemme, litt snøvlete. Rundt meg og Blake spinner lille Hunter rundt og synger høyt med musikken, selv om han egentlig bare kan refrenget og litt av dette verset.

Vi jubler når han endelig har fått synget ferdig verset, og vi begynner på refrenget igjen alle sammen, høyere enn noen gang. Jeg vedder på at naboene våre er på vei til å ringe politiet nå, men hva gjør vel det når man har det så gøy som vi har det?

"Life is a highway, and i want to ride it all night long," brøler vi alle sammen så høyt vi kan, slik at Hunter legger hendene over ørene og gapskratter. Jeg flirer og blunker til ham, og skrur musikken motvillig ned til et passende lavt volum. 

"Dere er forferdelig til å synge!" sukker Hunter og drikker litt Fanta som jeg, den beste tanten i verden, har latt han få. "Jeg er mye bedre."

"Noen som er litt høy på seg selv, hæ?" flirer Blake og løfter Hunter kjapt opp i én rask bevegelse, slik at de begge begynner å flire og sprelle. "Jeg er en utmerket sanger, men Bree derimot-" Han skjærer en grimase og rister på hodet. 

Jeg gisper og gir Blake et drepende blikk, vi vet begge at jeg er mye flinkere å synge enn han. "Ikke greit, dude," knurrer jeg, venter på at han har sluppet ned Hunter før jeg hiver meg over han. Selvfølgelig så faller han ikke ned på bakken, men holder meg stramt rundt føttene og hiver meg over på skuldra si. Jeg hyler og slår han på ryggen, noe som får han til å flire enda mer.

Han har enda ikke lagt av seg badboy-vanene, han er fortsatt en bråkmaker. Og når sant skal sies, elsker jeg det. "Si at jeg er en bedre sanger enn deg, dude, så slipper jeg deg ned!" kommanderer Blake, snurrer litt rundt bare for å kødde med meg. 

Jeg gir fra meg en ergelig lyd, prøver desperat å komme ned fra skulderen hans uten nytte. Hunter har ingen intensjoner om å hjelpe meg, for han er blitt alt for avhengig av Nintendoen sin. Han ungen der altså, bytter aktivitet hvert tredje sekund.

"Det kommer ikke til å skje, for vi vet begge at jeg er kjempeflink til å synge!" flirer jeg, men blir fort stille i det han slenger meg ned på sofaen og legger seg over meg, med ansiktet tett oppi mitt og de bulende armene plantet på hver sin side av hodet mitt. 

"Men vi vet begge at jeg er enda flinkere," mumler han rampete, en groggy stemme som alltid får meg i bedre humør. Jeg vet at det ikke er rett å starte en klinesesjon midt i sofaen imens nevøen min på 5 år sitter rett ved oss, men det er den eneste måten å få Blake bort. Så jeg legger hånda mi på nakken hans og presser munnen min mot hans, noe som jeg har gjort så utrolig mange ganger i løpet av disse fem årene. Jeg hekter også føttene mine rundt hoftene hans, noe som får han til å stønne og flire i mellom kyssene.

Men noe han ikke forventer er at jeg ruller til høyre, slik at vi begge faller ut i sofaen og ned på gulvet i ett stort brak. Jeg havner nå opp på en veldig sjokkert - om ikke imponert - Blake, gliser triumferende og blunker til ham.

"Du bruker de deilige leppene dine til distraksjon, hva?" mumler han, reiser hodet litt opp for å sjekke om Hunter følger med på oss, noe som han så klart ikke gjør. "Men jeg vet noe som gjør deg distrahert," fortsetter han. Jeg ser rart på ham, aner ikke hva han mener.