Strong Feelings

kapittel TJUEFIRE

~Blake~

Jeg ser på mens Bree ringer opp familien sin og deler de store nyhetene som vi for noen timer fikk av Dr. Harding. Bree er gravid med tvillinger; både en liten gutt og ei lita jente.

Lykken som svever i meg har enda ikke avtatt, og det føles ut som om jeg har ingen bekymringer eller noe ansvar annet enn å være med Bree. 

Smilet mitt blir mindre i det jeg innser at det er helt feil. Jeg har mye ansvar, og alt for mange bekymringer. Bree blir bare mer og mer sint for at jeg er mindre hjemme og mere ute, og hun hater at jeg holder hemmeligheter for henne. Og når sant skal sies, hater jeg det også.

Men jeg gjør det bare for beskytte henne og babyene våre. Jeg gjør dette for at Dimitri ikke skal straffe meg ved å gjøre noe med Bree; for han vet at hun er det som betyr mest for meg her i verden. 

Så klart, søsteren min - Octavia - og til og med faren min betyr mye for meg også, men ikke like mye. Jeg har fått bedre kontakt med pappa i de siste årene, og Octavia har jeg også god kontakt med. Hun er gift med en mann hun traff for noen år siden, og er lykkeligere enn det hun noen gang var hjemme. 

Og det jeg også.

Jeg har til og med ringt dem begge og sagt nyhetene. De ble begge svært glade, og kunne ikke vente med at Bree skulle føde.

Og apropos Bree; hun er midt i en samtale med Miles. Hun gestikulerer svært mye med hendene og har et stor smil om munnen. Flirende går hun rundt i hele leiligheten og snakker med alle hun kjenner over telefonen, desperat på at alle skal vite at hun er gravid med både en gutt og en jente. 

Hun stopper opp å snakke, hører sikkert på hva som blir sagt av Miles. Hun sitter i sofaen foran TVen nå, og jeg sitter i godstolen ved siden av den. Bree fokuserer på hendene sine, men flytter så blikket sitt opp og ser på meg. Et smil former munnen hennes, og øynene lyser av lykke.

"Mhm," mumler hun til Miles. "Mhm. Ja, det blir sikkert bra. Ja, det gjør vi..." Hun stopper opp og ler. "Okei, sees da. Hade."

Bree legger på og biter seg smilende i underleppen. "Da har jeg ringt alle og fortalt dem det. Alle er like glade," sier hun og tar et dypt innpust. Hun legger hendene sine på magen og hviler blikket på hvor hendene ligger. "Tvillinger," hvisker hun og smiler.

"Tvillinger," gjentar jeg og smiler. Jeg klapper på armlenet og vinker henne over. "Kom hit, Engel," sier jeg. Bree sukker, men det er ikke et oppgitt sukk. Det er et sukk av velvære. Villig reiser hun seg opp og går mot meg. Hun stiller seg opp foran meg og skakker på hodet.

"Her er jeg," sier hun og smiler.

Jeg snøfter og tar hånden hennes kjapt og trekker henne ned til meg. Hun gisper svakt i det hun lander oppå meg, men så lite som hun veier får jeg ikke vondt. "Her er du," ler jeg, og hun grynter.

Håret hennes er over ansiktet hennes, og irritert drar hun det tilbake. Så slenger hun beina over armlenet og lener seg inn mot brystkassen min. Håret hennes lukter bringebær - som vanlig - og jeg trekker inn duften. Hun stryker fingeren sin rolig på brystkassen min i små sirkler, og jeg kysser henne på pannen.

"Hva skal vi kalle dem?" spør jeg  og lener hodet mitt på hennes. 

"Jeg vet ikke," innrømmer hun og tar et dypt åndedrag. "Jeg har alltid likt Kayla. Eller kanskje Angelina, som i Angelina Jolie?"

"Hva med gutt da? Kanskje Samuel? Eller enda bedre; Blake?"

Bree snøfter og slår meg svakt på brystet. "Jeg vet ærlig talt ikke. Det er for mange å velge mellom," huffer hun. "Vi får ta det som det kommer."