Strong Feelings

kapittel TRETTINI

~Bree~

Å følge etter noen i en skog med masse tørre kvister og busker som lager høy lyd bare vi legger pekefingeren på den er ikke enkelt. Vi må holde oss så langt bak Blake sånn at vi nesten mister han. Miles er ekstra forsiktig enn meg og er alltid noen meter bak meg.

"Vi gått lenge!" hvisker Miles til meg. "Jeg begynner å få vondt i beina."

Jeg ser ned på mine egne føtter og grøsser. Siden jeg har på meg shorts og åpne sandaler, har jeg fått oppskrapte bein. Det er litt blod her og der, men mest skrammer som ikke blør, men bare svir. "Ignorer det," sier jeg til Miles og setter opp farten.

Etter ett par minutter med gåing og stillhet, ser jeg endelig en svart skikkelse langt foran meg som rører på seg. Jeg gjenkjenner Blake med en gang, og dette er uten tvil ham. "Vi er på rett spor," sier jeg til Miles, men jeg får ikke svar. "Miles!" hveser jeg og snur meg. Skogen her er så tett at jeg ikke kan se noe, og spesielt ikke Miles. "Miles! Hvor er du?!"

Ikke noe svar. Jeg gnir hendene i øynene og ser på nytt, men jeg kan ikke finne ham. Men jeg kan heller ikke gå tilbake for å lete, jeg er nødt til å følge etter Blake. Miles har sikkert bare gått tilbake til bilen, eller så har han stoppet opp for en pause. Han kommer nok, og hvis ikke, behøver jeg ikke å bekymre meg. Han er for forsiktig til å bli tatt.

Jeg fortsetter å gå forsiktig, og prøver å ikke klynke idet jeg tråkker på en spiss stein, skraper opp armene eller føttene mine eller får en flue i munnen. Jeg føler meg utmattet og svetten pipler fram, det er helt sikkert over 25 grader ute. 

Blake setter opp farten, og det samme gjør jeg. Etter bare et halvt minutt med halvt-jogging-halvt-springing, ser jeg Blake stoppe opp. Han møter på en del folk, og jeg gjenkjenner nesten alle. Octavia er der, sammen med Simon, Kody og faren til Logan. Simon står tett ved en jente, og jeg regner med det er Amanda. Herfra ser jeg hun har kort hår og et tøft ansikt. Uten tvil en eks-fange. 

Det er også en rødhåret mann der, som ser helt harmløs ut. Han har på seg en mørkegrønn rutete skjorte og mørkeblå dongeribukse. I linningen i buksa har han en pistol, noe som avbekrefter min tanke om at han er harmløs. Dette må være Clifford. 

To menn med politidrakt - i tillegg til Logans far - står der også. Og en mann meg mørkt hår og mørk skjegg. Han har et slankt ansikt og grovskåret kropp, selv om han sikkert er oppe i femtiåra. Denne mannen har jeg ikke sett på flere år, men han har såvidt forandret seg. Forsatt den samme kroppsholdningen og samme hårfrisyren.

Dette er faren min.

Hodet mitt begynner å spinne av og se han igjen, og jeg må lene meg mot et tre for og ikke falle sammen. Jeg hører de snakke lavt i sirkelen de står i, men alle sammen stopper opp da de hører en kvist som brekker. 

Jeg gjemmer meg så kjapt som jeg kan bak et tre og holder pusten. Selv om de ikke kan høre pusten min fra der de står, får dette meg til å bli roligere. "Hva var det?" hører jeg Ocavia si.

"Vinden," sier en annen, er ikke helt sikker på hvem det var. Deretter begynner snakkingen å oppstå igjen, og jeg lar meg selv puste. Det var nære på.

Snakkingen fortsetter i ti minutter til, og knærne mine svikter nesten idet de begynner å gå. Jeg følger etter dem, og fortere enn jeg forventer, dukker det opp en hytte. Hytta virker forlatt og enslig, men jeg vet bedre. Det er sikkert titalls med menn på innsiden, alle sammen bevæpnet. Det er til og med to stykker på utsiden, men de tar Kody og Simon seg fort av, ved å presse en vaskeklut mot munnen deres bakfra, og de besvimer. Hva de har dynket klutene i vet jeg ikke.

Gruppen sprer seg. Halvparten går på den andre siden av hytta og forsvinner ut fra min synsvidde, og den andre halvdelen beveger seg mot inngangen. De virker alle sammen litt spente, men i tillegg veldig oppladd og. . . klar?