Strong Feelings

Epilog

~Blake~

"Hei, vakre deg," hvisker Bree og kysser den vesle jenta vår på hodet. Øynene hennes er våte, og det renner en tåre nedover kinnet hennes. Jeg får lyst til å tørke vekk tåren, men så vet jeg også at dette ikke er ond eller smertefull tåre. Dette er en gledeståre.

Bree sitt hår er klistret litt til ansiktet, øynene er røde og leppene er sprukne, men hun er uansett det vakreste jeg noen gang har sett. Bollekinna hennes har en svak rødfarge og får ansiktet hennes til å se enda rundere ut.

Jeg smiler og kjenner det bygger seg opp tårer i det jeg ser ned på den lille gutten vår som er i armene mine. Han har øynene lukket igjen og pekefingeren sin halvveis inne i den tannløse munnen. Han er lubben og liten, valker på både magen og armene.

"Kom hit," sier Bree og klapper på plassen som er ledig i sykehussenga hennes. Hun har et lykkelig smil om munnen, og øynene lyser av stolthet og glede. Jeg vedder på at mine gjør det samme.

Jeg følger Bree sine instrukser og reiser meg sakte opp fra stolen jeg sitter på, passer på å ikke vekke den lille karen i armene mine. Han stønner litt når jeg kysser han på hodet, og jeg flirer. Deretter glir jeg ned ved siden av Bree, og hun legger hodet sitt på skulderen min. Det lukter bringebær av håret hennes, og jeg lukker igjen øynene og prøver å holde på dette øyeblikket så lenge jeg kan.

Når jeg åpner øynene igjen, ser jeg rett på de to vesle skapningene som ligger i armene til meg og Bree. Våre barn. Ingen andre sine. Hadde det ikke vært for at gutten vår er pakket inn i et blått teppe og jenta vår er pakket inn i et rosa, hadde jeg så vidt klart å skille de to.

En tåre faller ned fra øyet mitt av synet av de to barna som ligger rolig og fredelig i armene våre. Jenta vår har munnen såvidt åpen, og har håndbaken hvilende på øyet. Det var hun som kom først av de to - riktignok bare elleve minutter. Klokken 19:19 presis kom vår nydelige jente til verden, og etter noen minutter som gutten vår også; klokken 19:30. De er begge friske og gode, og ikke minst verdens søteste.

Bree ser opp på meg og kysser kinnet mitt hvor tåren min rant tre ganger. Jeg smiler til henne og planter et ømt kyss på pannen hennes. "Han er kjekk," mumler hun, sikter til sønnen vår som ligger i armene mine.

"Han har arvet det av faren sin," svarer jeg tilbake, og hun humrer søtt. Jeg må selv smile av latteren hennes, og kysser henne nok en gang på pannen.

"Og hun er nydelig," sier Bree, sikter nå mot datteren vår i hennes hender.

"Hun har arvet det av moren sin," mumler jeg. Bree smiler svakt og ser opp på meg med store øyne, som om jeg nettopp sa noe hun har ventet på lenge. Smilende lener jeg meg inn mot henne og legger leppene mine over hennes, noe som får det til å krible i hele kroppen min. Bree sin effekt på meg er sterk, det har den alltid vært. Jeg elsker henne virkelig.

Jeg er den første til å trekke meg unna. "Hva skal de hete?" spør jeg.

Bree smiler sørgmodig og ser ned på jenta vår. "Clarissa," mumler hun, og jeg stivner til.

"Hva?"

"Jeg synes hun bør hete Clarissa," sier Bree og stryker tommelen sin over datteren vår sitt kinn. Jeg svelger hardt og tenker tilbake på moren min som het Clarissa. Hun er ikke lenger i live. Hun døde for åtte år siden av kreft. "Etter moren din. Det er et vakkert navn, og jeg vil mer enn alt at datteren vår skal være like sterk og glad som moren din var. Jeg har aldri møtt henne, men etter alt det fine du har sagt om henne så vil jeg at vår datter også skal være slik."

Jeg smiler og kjenner enda en tåre trille nedover kinnet mitt. Jeg vet ikke om jeg gråter fordi jeg er så lykkelig, eller fordi jeg savner mamma så mye. For selv om det er åtte år siden hun dro til himmelen, savner jeg henne like mye for hver dag som går.

"Det passer perfekt," hvisker jeg og legger armen min på den lubne foten til datteren vår - Clarissa. Hun stønner søtt, og Bree ler mykt.

"Hva med kjekkasen?" spør Bree, sikter til gutten vår som ligger i armene mine.

Jeg grubler litt og hviler øynene mine på det runde ansiktet til gutten vår, helt til jeg kommer opp med det perfekte navn. "Hva med Clifford?"

"Clifford?"

"Det var han som hjalp meg med å arrestere Dimitri. Han er en ekte helt," sier jeg, og møter blikket til Bree. Det er ikke tvilende, som jeg trodde det skulle være, men mykt og rolig.

"Det er perfekt," mumler hun og stryker tommelen sinover de små tærne hans. "Clifford og Clarissa."

Jeg smiler. Blake, Bree, Clarissa og Clifford. Perfekt.

Kulen med lykke sirkler rundt i kroppen imens jeg ser på barna våre, og blir bare større og større når jeg oppdager likheter mellom dem og oss. Jeg ser at Clarissa har de samme bollekinnene til Bree, og at Clifford har de samme, grønnblå øynene. Clarissa har derimot mørke øyne, arvet etter meg.

Disse to kommer til å bli de fineste barna på jord.

"Jeg elsker deg, Blake Holland," mumler Bree og ser opp på meg. Jeg møter blikket hennes med mitt eget og tar inn skjønnheten og den positive energien som stråler fra henne. "Har alltid gjort det, vil alltid gjøre det."

Jeg smiler og kysser henne på nesen. Hun lukker igjen øynene og sukker av velvære, og jeg lener meg inn mot øret hennes. "Jeg elsker deg også, Bree Holland. For evig og alltid."

Helt samtidig stønner Clifford og Clarissa, og jeg ser rart ned på dem. Det hørtes nesten ut som om de ble fornærmet. Bree lar seg selv flire høyt, og jeg henger meg med. "Og jeg elsker dere også, Clarissa og Clifford Holland."

-----------------

fuck yeah twinPOWER
cliffy og clary aw

da er denne boka offisielt over! håper dere har hatt det morsomt med å lese alle kapitlene jeg så strevende har lagd, og at dere er fornøyde med endingen! love you all so so so much

comment og vote for siste gang!