Strong Feelings

kapittel ÅTTE

TUSEN TAKK FOR AT DU LESER BOKA! DERE ER BEST<3
-
~Bree~

Jeg våkner opp av ytterdøra vår som smelles hardt igjen, og i et lite sekund lurer jeg på om Blake har lusket seg ut av rommet og dratt fra meg. Men så legger jeg merke til at han holder armene sine rundt meg og at han puster meg rolig og regelmessig inn i øret.

Han sover.

Så da kan det bare bety én ting - Kody er tilbake i leiligheten.

Jeg sukker og vrir litt på meg, slik at Blake også våkner og ser paff ned på meg, øynene flakker og prøver å justere seg til omgivelsene. "Hva skjer?" spør han groggy, noe som får meg til å smile litt.

"Kody kom tilbake," sukker jeg og lar hodet mitt falle slapt ned på brystkassa hans. Jeg og Blake bruker ofte å sove etter jobb, ettersom begge er noen latsabber og er trøtt så og si hele tiden. Før var faktisk Blake en morgenfugl, men jeg har dratt ham over på den mørke siden.

"Det var på tide. Hva er klokka?" spør Blake og strekker hals, prøver å få øye på vekkerklokka som står på mitt nattbord. "Halv fem, wow."

"Vi har sovet lenge. Burde vi ikke spise noe?"

"Jo, jeg er dritsulten. Men jeg gidder ikke lage noe, blir du med ut?" spør Blake og reiser seg opp fra senga, avslører at buksa henger litt vel lavt ned på hoftene. Jeg hever øyenbrynene mot buksa hans, og han gliser. "Skjer alltid når jeg sover."

"Ja, jeg blir med ut å spise. Gidder ikke lage mat, jeg heller," sier jeg trøtt og reiser meg opp fra senga, jeg også. Håret mitt har løsnet fra den rotete hestehalen min, og er - om mulig - mye mer bustete og rotete nå. Så jeg drar fram børsta og grer gjennom det kjapt, før jeg snur meg mot Blake som drar på seg en skinnjakke og ser fornøyd på seg selv i speilet.

"Skal vi stikke da?" spør han og kysser meg på panna.

"Etter deg, Mr. Holland," smiler jeg, venter på at han skal gå foran meg og ut soveromsdøra vår. Han gir meg et lurt smil og stopper opp.

"Etter deg, Ms. Dobreva. Jeg insisterer."

"Hvis De insisterer, så," humrer jeg. Dette har vi gjort så mange ganger nå, men vi smiler og flirer like mye hver gang.

Når vi kommer ut til stua, finner vi Kody som ligger henslengt i sofaen og ser på TV. Han har på seg en mørkeblå skjorte og svarte jeans, og det mørkebrune håret er rotete. Nok en gang minner han meg skremmende mye om Blake.

"Rart jeg ikke hørte dere der inne," mumler Kody uten og så mye å se opp på oss. Han har blikket festet på TVen, hvor det spilles en episode av Grensevakten.

"Vi sov, faktisk, om du må vite det," sier jeg irritert. Jeg vet ikke om det er hormonene mine eller ei, men det er seriøst noe som plager meg med Kody. Kanskje han egentlig er grei på innsiden, men herregud da, han har ikke gitt meg noen grunner til at jeg faktisk skal like ham.

"Akkurat ja," humrer Kody og setter episoden på stopp. Han tar seg friheten til å granske meg nøye med blikket - litt lengre enn det som er godkjent. Han har et ekkelt glis om munnen. "Synd du er gravid og er sammen med Blake, hvis ikke hadde vi hatt vår egen runde på soverommet i dette sekund."

Jeg gisper forbauset og ser fornærmet bort på ham, deretter på Blake, og deretter på Kody igjen. "Du er en gris. Jeg later som om jeg ikke hørte det."

"Faen, Kody, ikke våg å snakke om Bree på den måten," knurrer Blake, tydeligvis irritert og fornærmet han også, men det går over like fort som det kommer. For plutselig sprekker han opp i et smil og nikker mot ytterdøren. "Jeg og Bree skal ut å spise, blir du med?"