Strong Feelings

kapittel TRETTEN

~Bree~

Noe jeg egentlig gruer meg til meg graviditeten er at magen min blir stor. Jeg mener, da kan jeg ikke bruke de klærne jeg vil og er nødt til å ta hensyn til at klærne mine ikke skal bli ødelagt. Kvinner legger også på seg i mens de er gravide, og hva om jeg har lagt på meg så mye etter graviditeten at klærne fortsatt ikke passer?

Når jeg fortalte dette til Jenny så snøftet hun bare. "Jeg har sett deg spise fem sjokoladeplater på en dag, Bree," hadde hun sagt og himlet med øynene. "Og du lå ikke på deg et gram."

Hun hadde delvis sant. Det er rart at jeg ikke er trill rund til tross for alt det usunne jeg spiser. Men det jo ikke min feil at jeg synes at salat og sunne ting smaker ekkelt! Jeg føler meg som en ku når jeg spiser det, og det hjelper ikke akkurat på den allerede lave selvtilliten min.

Jeg er midt i en økende heftig diskusjon sammen med Miles da jeg ser henne. Hun sitter på et bord ved det store vinduet i kaféen, skravler sammen med to andre jenter. Håret hennes er blitt mye lengre, og det er også blitt mer oransje enn før. Det er ikke lenger rødblondt, men skikkelig oransje. Og det kler henne. Stilen hennes er akkurat den samme som for fem år siden; alt for korte skjørt eller alt for trange bukser, sammen med en tskjorte som like hun like godt kunne ha tatt av. Man ser puppene hennes like mye, uansett.

"Hva er det?" spør Miles og følger blikket mitt. Han dytter brillene lenger opp på nesen og myser bort på Lexie. "Hvem er det? Hvorfor stirrer du på kundene våre?"

"Hent Liv," sier jeg monotont uten å ta blikket fra Miles. "Og Jenny, også. Hent begge."

"Kan du fortelle meg hva som forgår, eller jeg nødt til å presse det ut av deg? Du må vite at jeg er utrolig god til å overtale folk. Jeg kan bare skru på Sjarmen så går alle rett på deg," smirker Miles.

"Sjarmen din har enda ikke fungert på meg. Finn på noe annet, mannfolk," snøfter jeg. "Men seriøst, kan du hente Jenny og Liv? Plis?"

"Hvorfor kan du ikke hente dem selv?"

"Fordi jeg er gravid," smiler jeg.

Miles himler med øynene. "Jeg har visst at du er gravid i én dag, og allerede er jeg lei av den unnskyldningen. Finn på noe bedre, kvinnfolk." Men så snill som han er, traver han bak på kjøkkenet. Et øyeblikk senere kommer Liv og Jenny ut med en rynke i panna begge to.

"Sjekke hvem vi har på besøk, da," sier jeg og nikker bort på bordet hvor Lexie sitter. Herfra kan jeg til og med se at hun har lange, lakkerte negler med fargen lyserosa. Jeg er sikker på at de neglene er like skarpe som klørne til en løve.

Jenny og Liv følger blikket mitt. Hakene deres faller nesten samtidig, og begge får et morderisk glimt i øynene. Jeg har allerede fortalt dem hva som skjedde med Kody og Lexie her om dagen, og ingen av dem tok det så godt at Lexie har funnet en måte å komme inn i livet mitt igjen. Ja da, det var ikke meg hun hadde en omgang med, men jeg er sammen med Blake som er søskenbarnet til Kody; og det vil si at dette involverer meg også.

"Hva gjør den kjerringa her? Jeg mener, dette er en normal, kjedelig kafé. Vedder på at hun har et bedre sted å gå," sier Jenny og tørker seg på hendene med et håndkle.

"Kanskje hun vet at Bree jobber her," skyter Liv inn. "Kanskje hun er her for å plage vettet av oss igjen." Okei, så både Liv og Jenny har enda ikke kommet over hvor slem Lexie var på vidregående. Jeg synes det har begynt å bli litt latterlig at de fortsatt er sinte, men det får bare gå.

"Eller kanskje hun ville ha kaffe," sier jeg, vet ikke helt om jeg tror på meg selv.

"Da skal hun få kaffe," mumler Jenny. "Og hun skal betale dobbel pris."