Strong Feelings

kapittel TJUETRE

~Bree~

Jeg dro hjem i ellevetiden. Alex kom hjem klokken 19:30, men jeg følte ikke for å dra hjem helt enda, så vi inviterte over Lucas og Ben så vi kunne ha en liten ''søskenkveld.'' Cosima dro hjem en halvtime etter Ben kom, og mamma kom med Hunter på cirka samme tid. Phoebe gikk opp å la ham, og gikk selv til sengs i 21:00 tiden. Da var det bare meg og gutta mine igjen, og vi brukte kvelden til å le, spille ludo og yatzy, og å snakke om alt og ingenting.

Jeg savner virkelig å bo med brødrene mine, tro det eller ei.

Og når jeg kom hjem var det naturligvis ingen der. Blake hadde dratt ut igjen, sikkert med Kody, og jeg var alene hjemme.

Nå sitter jeg her, på venterommet til legekontoret, tvinner tomler og biter meg nervøst i leppen. Det er to andre gravide damer her også, sammen med en som har enten brekt eller forstuet foten og en gammel dame. Men det er ingen Blake.

Når jeg våknet i morges var det ingen i leiligheten, og jeg regner med at de har vært ute hele natten uten å komme hjem. Et stikk av bekymring kom til meg, sammen med raseri. Hva om Blake fant på noe tull? Kanskje han han hadde rotet seg inn i noe han aldri kunne komme seg ut fra?

"Ivy Smith?"

Jeg ser opp på doktoren som står i døråpningen til legekontoret, hun har vennlige øyne og smilerynker. Kanskje rundt 40-åra. En av de gravide damene reiser seg og følger etter doktoren. Klokken er litt over 10:00, noe som vil si at timen er litt forsinket. 

Det ligger en bunke med magasiner på bordet ved siden av meg, og jeg tar opp helt tilfeldig et. På forsiden er det et bilde av en hai, og jeg grøsser. Jeg er livredd for haier.

"Haier? Virkelig?"

Jeg skvetter til og legger magasinet i fanget mitt, ser forskrekket opp på de nydelige øynene som studerer meg. Lyset bak ham får han til å se utrolig dramatisk og allmektig ut - nesten som en Gud. Han har på seg en hvit, stram tskjorte og svarte bukser. 

"Du kom," bemerker jeg og reiser meg opp. 

Blake smiler svakt og stryker tommelen sin over kinnet mitt, får det til å gå frysninger nedover ryggraden min. "Jeg kunne ikke gå glipp av dette. Det er for viktig."

Jeg smiler tilbake og kan ikke noe for at jeg slenger hendene rundt nakken hans og trekker han inn til et kyss. Glad er jeg for at han dukket opp, og enda gladere for at han faktisk ser spent ut. 

Leppene hans møter mine, og han legger armene sine på korsryggen min og presser meg nærmere. Vi er riktignok på et venterom på sykehuset, så vi burde ikke akkurat begynne å kline akkurat her. Så selv om jeg virkelig ikke har lyst, trekker jeg meg unna Blake og smiler.

"Er du spent?" spør han, og vi begge setter oss ned. 

Jeg puster tungt og lukker øynene. "Så klart jeg er det. Det er barnet vårt, Blake."

Han legger armen sin rundt skuldrene mine rolig og trekker meg mot seg. Jeg lener meg mot brystet hans, og han kysser meg på pannen. "Jeg vet. Jeg holder på å svette ihjel av nervøsitet."

"Jeg kjenner det," erter jeg.

Han stønner fornærmet, men sier ingenting på det. "Barnet kommer til å være perfekt, Bree. Ingen grunn til å være nervøs."

"Sier du dette for å roe deg selv eller for å roe meg?"

"Begge deler," innrømmer han, og jeg ler. 

"Mhm."

Vi sitter slik i noen minutter, før doktoren kaller oss inn. vi følger etter henne inn på kontoret, hvor det er en ''tannlegestol,'' og masse apperater. Jeg tar meg plass i tannlegestolen - selv om det egentlig ikke er en tannlegestol - og ser spent på Blake.