Strong Feelings

kapittel TJUESEKS

~Bree~

Jeg lener meg frem og ringer på dørklokka til huset til Lance og Liv. De bor der hvor Lance bodde i sine "ungdomstider," ettersom foreldrene flyttet ut og kjøpte heller et litt mindre sted. De synes det ble litt for stort til å bare være to i huset, men Lance og Liv ville med glede ta over.

Lance og Liv sitt hus er overdrevent stort, med en matt beigefarge. I oppkjørselen står det en liten fontene, og oppkjørselen i seg selv er flere meter lang. Jeg skjønner enda ikke helt hvorfor de bor i et så stort hus når det bare er to. 

Med mindre...

Nei. Liv er ikke gravid. Da ville hun i så fall ha fortalt det til meg. 

Blakes arm ligger hvilende rundt livet mitt, og han presser meg svakt mot seg selv. Det lukter peppermynte og manneparfyme av han, og jeg trekker inn den herlige duften, kanskje litt for høyt.

"Lukter du på meg?" spør Blake lattermildt. 

Jeg nikker og lener meg mot brystet hans, smilende. "Ja. Du lukter deilig."

"Takk," sier han. "Jeg vet."

Jeg himler med øynene, og etter noen sekunder blir døren åpnet. På den andre siden står en veldig lykkelig Liv. Hun har tydeligvis kledd seg i aerobicstyle (bilde,) noe som - selv om det ser helt latterlig ut - faktisk kler henne. Hun har kreppet det blonde, lange håret sitt og pyntet øynene drastisk opp i rosa øyenskygge. 

"Dere kom!" hviner hun og drar oss begge inn i en klem. "Det har allerede kommet en del folk. Jeg kjenner flesteparten, men så er det jo også alltid noen som bare dukker opp uannonsert på fester, som man egentlig ikke kjenner engang. Jaja."

"Du ser fin ut," sier jeg og smiler.

"Dette er helt grusomt, men jeg liker å se litt komisk og positivt på ting." Hun stopper opp og måler oss begge med blikket. "Men dere derimot, ser ut som dratt ut fra Dirty Dancing. Du ser mye flottere ut enn Baby i den kjolen der. Og du har mye mer armmuskler enn Johnny," sier Liv og peker på meg og Blake. 

Jeg ler og poserer klumsete. "Thank you very much," sier jeg. 

"You are very welcome," ler Liv og slipper oss inn i huset. Det er stort her, og har forandret seg en del på fem år. For det første har jo foreldrene til Lance tatt med seg alle møblene og dekorasjonene, og nå er det Liv som har stått for innredning. Og selvfølgelig, det skal være moderne.

"Er det på taket?" spør jeg Liv, og hun nikker.

Jeg og vennene mine har hatt mange gode minner fra takterassen til Lance. Vi har grillet, lekt nødt eller sannhet, hørt på crappy musikk, flirt så vi ikke kunne puste og mye mer. Også har vi jo også hatt den del dårlige stunder; spesielt den gangen hvor Blake banket Miles for fem år siden.

Men det er lenge siden, og de har begge forandret seg.

Vi går opp den lange og brede trappen, svinger og går opp enda en trapp, før vi endelig kommer til takterassen. Her har ikke så mye forandret seg på fem år; de samme stolene og sofaene, samme buskene og dekorasjonene. Eneste som er annerledes er vel kanskje at den har blitt bygget litt ut.

Liv hadde rett da hun sa at det allerede var kommet en del. Det er minst 30 stykker her, alle sammen kledd ut og dansende ute på dansegulvet og vrikker drastisk på hoftene til 80-tallsmusikken. Selv synes jeg de ser ganske bisarre ut, men jeg vet at det er morsomt å danse selv om det ikke alltid ser like bra ut.

"Er Lance her?" spør jeg og strekker hals for å se bedre. Det funket ikke.

"Ja, han er i folkemengden ett sted," sier Liv. Og mer får hun ikke sagt, før Lance plutselig kommer spradende bort til oss. Og jeg må si; jeg er svært sjokkert over kostymet hans.