Strong Feelings

kapittel TRETTIÅTTE

~Bree~

Jeg våkner opp av en dør som blir åpnet, og deretter lukket stille igjen etterpå. Halsen min er uvanlig tørr, og som vanlig - er jeg kvalm. Øynene mine føler hovne, og det samme med selve ansiktet mitt. Jeg vet jeg gråt da jeg lå meg igår kveld, så det er kanskje derfor jeg er litt svulmet opp nå. 

Blake kommer inn på soverommet forsiktig. Jeg lukker igjen øynene og later som jeg sover. Jeg hører han stoppe opp litt, men deretter går han bort til klesskapet og roter. Rotet og roter, han klarer jo ikke å ha noe uryddig. Rettere sagt: flytter på klær.

"Hva gjør du?" Jeg åpner øynene mine og setter meg opp i senga. Blake stivner til og snur seg. Han holder en mørkegrønn t-skjorte i hånda. Øynene hans er røde og munnen stram.

"Jeg bytter klær," sier han og drar av seg skjorta han har på og bytter den ut med den han har i hånda. Jeg lar meg selv se på den muskuløse magen hans i ett sekund, men kommer på at nå ikke er tiden for å observere den kjekke kjæresten min.

Kjæresten min.

Krangelen vi hadde igår var helt urasjonell. Jeg sa ting jeg så absolutt ikke mente eller hadde lyst til å si. Sinnet tok bare over kontrollen min, og jeg bablet ting om at jeg ikke kunne ha Blake i livet mitt fordi det er for farlig. Altså, hva faen? Hvem prøver jeg å lure i det hele tatt? Je ger avhengig av Blake, og kommer til å gjøre alt for å være med ham.

Blake vet dette også. Han må ha skjønt at jeg ikke mente det jeg sa igår, selv om han så veldig såret ut. Den fyren vet alt om hvordan jeg er når jeg er sint, og er nødt til å forstå at nå som jeg er gravid, har jeg mer hormoner og ikke har styring på dem. Han må skjønne det, hvis ikke har jeg ødelagt alt. 

"Angående det igår. . ." 

"Ikke tenk på det," sier Blake og ser på meg i speilet på skapet. "Jeg forstår. Du er hormonell. Men det er ikke en gyldig grunn for deg å være bekymret, for det har du rett til. Den planen vi hadde planlagt var sinnsyk, og jeg kan ikke tro jeg faktisk ble med på den. Vi har forandret planen, og denne er sikrere og tryggere. Forhåpentligvis."

Jeg puster lettet ut, men en knyte i magen min oppstår. "Hva er den nye planen?" 

"Eh. . ." Han sukker og setter seg ned på fotenden av senga. "Alle sammen stormer inn i hytta han er i - bevæpnet - og truer han og mennene. Logan sin far skal stå utenfor sammen med noen andre politifolk, så om de hører skudd som fyres av skal de komme inn. De har veldig bra våpen."

"Den høres ikke så veldug mye bedre ut," sier jeg usikkert. "Du kan fortsatt bli skadd."

"Det er alltid en sjanse for at jeg kan bli skadd, Bree, men jeg kan ikke la det stoppe meg. Dette må ende. Nå." Han setter seg på sengakanten på siden min istedet. "Men jeg skal overleve. Det lover jeg. Jeg skal være her med deg, og vi skal oppdra de søte tvillingene våre sammen, i fred. Forstår du?"

"Men-"

"Ikke noe men, okei?" Han legger hånden sin på magen min og stryker. "Dette skal gå bra. VI skal vinne dette. Som du sa: ‹‹de gode vinner alltid til slutt.››" Han smiler, men det er ikke et ekte smil. Han er nervøs.

"Jeg elsker deg," hvisker jeg skjelvende og setter meg ved siden av ham. "Ikke forlat meg. Vær så snill."

"Jeg må gå nå. Men jeg forlater deg ikke. Aldri i livet." Han lener seg inn og kysser meg ømt og forsiktig på munnen. Deretter reiser han seg opp og trekker pusten dypt.

"Hvor lenge blir du borte?" spør jeg, men vil egentlig ikke høre svare.

"Til det hele er over," sier han.